Har du en historie/novelle (hva som helst) som du vil dele med ungdommene som leser denne bloggen? Send inn det du har skrevet til leserinnlegg@gmail.com og kanskje du er en av de som får teksten publisert her på bloggen!
-Christine
Jeg var liten, mye mindre enn jeg var nå. Jeg var så liten at alle var høyere enn meg, kanskje bortsett fra de andre barna i klassen min, i andre klasse. Jeg var sint hele tiden, eller lei meg. Jeg så ei jente som satt i sandkassa og bygget demning. Jeg gikk ned til sandkassa, tok spaden hennes i fra henne, den var grønn. Jenta begynte å hyle, sa navnet mitt, sa jeg skulle slutte. Jeg løp opp til nærmeste høyde med et smil om munnen. Så kastet jeg spaden hennes fra meg så langt jeg bare kunne, også lo jeg mens jenta hang med hodet og løp for å hende den igjen.
Ingen ville leke med meg, jeg prøvde å være snill, eller. Jeg prøvde når jeg skjønte at jeg måtte for å kunne leke med dem. Men de ville ikke, de sa jeg var slem og at jeg bare ødela alt sammen. Ingen av lærerne ville høre på meg, selv ikke når jeg sa at en av de store guttene skremte meg hele tiden. Så jeg gikk ikke til læreren min når jeg ikke fikk leke med de andre barna. Jeg gikk til fadderen min. Hun med brunt langt hår og briller, en av de store barna som aldri var redd for å snakke. Jeg pleide å klemme henne så hardt at hun sa ribbeina hennes brakk. Jeg pleide alltid å le av det, hun var så snill.
\\
Jeg løp bort til henne og sa hva som skjedde, sa hun måtte si til dem at jeg skulle få leke med dem. Hun gikk sammen med meg bort til de som var så slemme. Men hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre, hun viftet litt med den ene hånden sin, sa til dem at jeg måtte få være med uansett hva. At det var slemt av dem å si nei, jeg begynte å smile. Jeg hadde verdens beste fadder, hun prøvde alltid å hjelpe meg. De lot meg få leke med dem den ene gangen, da ble jeg veldig glad.
Når jeg sluttet i tredje klasse gikk hun ut av barneskolen, hun var blitt stor nå. Begynte på ungdomsskolen. Den siste skoledagen så klemte jeg henne og sa jeg ville savne henne så mye. Hun sa det samme tilbake og sa at jeg måtte oppføre meg litt bedre. Sa at jeg måtte være snill for at andre skulle være snill mot meg. Jeg klarte ikke å høre på henne når det gjaldt, for hun forsvant. Og et år senere så flyttet jeg til Trondheim med mamma. Har aldri sett henne siden.
I løpet av de tre første årene på barneskolen pleide mamma og pappa å krangle, av og til ble pappa så sint at han og mamma begynte å sloss, men mamma slo aldri tilbake. Men nå flyttet vi vekk fra han, endelig. Jeg var litt trist, han var jo snill også. Aldri slem mot meg, men mamma sa at det var best slik. Og jeg trodde på henne.
\\
Nå for tiden gikk jeg i åttende klasse, men ting har egentlig ikke forandret seg. Jeg passet på å være en god fadder selv, ville være en sånn fadder som jeg hadde når jeg var mindre. Men min fadderunge hadde ingen problemer, alt var bare fryd og gammen med den lille gutten der. Jeg hadde ikke annet å gi enn klemmer og godteri. Jeg følte meg ikke som den store jenta som fadderen min var, for jeg var like liten. Like venneløs, sikkert like slem også.
Ungdomsskolen var heller ikke så bra som jeg trodde det ville være. Jeg tenkte at ungdommer var kule, som min gamle fadder sikkert var. Men jeg var slett ikke kul, og det var heller ikke noen av de andre heller. Ærlig talt var de ganske slemme. Ikke mot meg nødvendigvis, men mot alle andre. Jentene snakket stykt til hverandre, som oftest indirekte. Også baksnakket de hverandre hele tiden, jeg hadde lyttet. Guttene sa også stygge ting til hverandre og de upopulære jentene, og de banket opp hverandre ofte nok. Alle hadde blitt valgt ut til å være enten jegeren eller offeret. Utenom meg da selvfølgelig. Jeg var bare alene.
Jeg vandret igjennom de stille gangene blindt, lot fingerneglene mine slepes av korridor veggene mens jeg gikk framover. Ekkoene var bare mine, ingen andres. Og etter nok en skoledag med skoletimer og lunsj sittende alene dro jeg hjem, alene. Ingen gadd å vente på meg, jeg satte for meg selv på ettermiddagene og kveldene. Så på mitt lange naturlige blonde hår, mine lyse øyner og tynne lepper. Så på meg selv i speilet, spurte meg selv om hvorfor ting var slik? Av og til sa folk at jeg var stygg, var jeg det?
\\
Jeg ga opp å "ha det gøy" når jeg nesten fikk juling av det, men jeg ble reddet av at en lærer som hadde inspeksjon kom uventet, og det skulle bli utsatt til senere. Men det ble glemt, jeg var ikke en gang viktig nok til å bli banket opp. Bare meg, på skolen, hjemme. Helt alene.
Av og til tenkte jeg på hvor fadderen min ble av, hva hun ville ha gjort om hun var her. Hun var fire år eldre enn meg, det ville gjøre henne rundt 17-18 år nå. Ville hun a beskyttet meg? Kanskje hun ville? Hun var jo aldri redd for å snakke som jeg sa tidligere, aldri redd for å si ifra. Aldri redd for å kjempe for meg. Men hun var borte nå, og ingen kunne gjøre noe. Lærerne var ikke til stede for å se at jeg satt alene, de kunne heller ikke gjøre noe. Skulle de liksom tvinge folk til å like meg? Det tror jeg hadde vært verre. Mamma og min nye og snille stefar var aldri der og kunne gjøre noe, de visste om det. Men de dro jo på jobb hver dag og kunne ikke sitte med meg på skolen. Ikke at de hadde fått lov heller, de var så gamle og teite uansett.
\\
Det var en gutt i B klassen, jeg gikk i A. Han hadde mørkere hår enn meg, var mye penere enn meg. Men ellers var han ikke så stor som de andre guttene, og han var som meg. Han gikk for seg selv, sa ikke mye, satte for seg selv. Det virket nesten som om han valgte det, hva var galt med han? Og hvem hadde valgt noe sånt? Jeg hadde ikke noe valg, hadde han? Hver gang jeg så han pirret det i meg, og jeg gledet meg til det hver gang. Når vi hadde turer i skogen eller på kino eller noe lignende, var det ofte A og B klassen som dro i lag. Da fikk jeg se han, men siden han vandret rundt i gangene så var det bare å se seg om når det var friminutt.
Det hjalp, jeg var mindre alene. Jeg hadde håpet, drømmen, og fantasien jeg kunne distrahere meg selv med. Men av og til lurte jeg på om han faktisk valgte å være alene. En gang så jeg at noen spurte han om han ville spise lunsj med dem, ute på tur. Og han sa nei og satte seg for seg selv, spiste med ørepropper i ørene. Mystisk og uforståelig, kanskje jeg fant det veldig spennende?
Fortsettelse følger....
- Siv
Christine, 19år, Drammen
