ungdomsperioden

Jeg og søstra mi besøkte ofte pappa og sov over hos ham. Etter en ble han sammen med ei dame, og senere flyttet de sammen. Ca 30 min fra hvor vi bodde. I to år var vi begge med ham på ferie. Til den 3. gangen da vi også skulle være med, og hun ombestemte seg kvelden før vi skulle reise. Pappa ble egentlig ganske irritert og hun ble redd. Mamma måtte komme og hente henne. Det var da det sa stopp. Lillesøstra mi ville ikke mer. Hun ønsket ikke å ha mer kontakt med ham. Det gikk så langt at hun måtte til psykolog. Jeg pleide da å besøke ham alene.

En vinter var jeg med ham på hyttetur, og jeg fikk ha med ei vennine fordi søstera mi ikke ville. Vi hadde kjørt venninna mi hjem, og før pappa skulle kjøre meg hjem stoppet vi en plass, og han fortalte meg noe som skulle forandre synet mitt på familien min. Han var ikke den biologiske faren min. Alt inni meg falt sammen, og jeg satt bare helt stille med bankende hjerte mens han fortalte resten.Moren min ville ikke han skulle si det til meg, men han mente jeg var stor nok til å få vite det. Moren min hadde holdt det hemmelig for han, helt til han fikk testet det selv da jeg var 4 år gammel. Han ble sint på mamma for at hun hadde vært utro, men utrolig nok ga han henne en sjangse og de fortsatte å bo sammen. Helt til han fikk nok, fordi hun løy så til ham, og det var derfor han flyttet.

Jeg tenkte på alt jeg hadde gjort med ham. Jeg hadde alltid trodd han var faren min! Men nå var han plutselig ikke det. Alt var forandret. Og hvem som var den virkelige faren min ga jeg ikke en tanke, ville ikke vite det heller. Ikke den dag idag engang.

Det bedret seg etterhvert med søstra mi, og vi begynte å gå til ham begge. Jeg var fortsatt med ham på ferie, men hun ville ikke. En gang ringte han henne, og fortalte det til henne over telefon. Hun begynte å hylgråte, og ble skikkelig "redd". Etterpå beklaget han seg. Hun vet det inni seg, men jeg vet ikke om hun noen gang tenker over det. 5 av vennene mine vet det, og jeg tror den ene har sagt det videre selv om jeg sa hun ikke skulle. Men egentlig tror jeg ikke noen tror på det.

I tilleg til dette har jeg fått veldig dårlig selvtillit i det siste fordi jeg ikke føler meg likt av vennene mine. Jeg føler de baksnakker meg, og de gjør ting uten meg. En følelse sier at dette er fordi de ikke synes jeg er like pen og tynn og høy som dem. Men jeg er ikke tykk, jeg er bare litt bredere rundt midjen enn dem, men jeg er lav. Ca 1.50, men jeg trodde ikke det betydde noe?

Vi er en vennegjeng på 5 stk, og jeg føler ingen av dem liker meg, eller bryr seg om meg. Jeg har gode karakterer, er snill mot dem, men får ingenting igjen for det!

Tidligere var jeg veldig god venn med en av dem, "lederen" i gjengen på en måte. Hun er slank høy og tynn, og alle guttene liker henne. Gutter i 8, 9, 0g 10. klasse kommenterer bildene hennes på facebook, snakker med henne på chat på facebook, hvor de sier hun er sexy, deilig, pen osv, og hu ELSKER det! Men det som irriterer meg er at hun aldri snakker med dem face 2 face på skolen. Hun går bare rett forbi dem uten å si "hei" engang.

En av dem likte jeg før, en i klassen vår. Den mest populære faktisk! Å hun sa han var stygg og slikt og aldri ville vært sammen med ham. Han flørtet litt med meg og venninna mi en stund, og jeg og han klinte faktisk 2 ganger og han sa han likte det. Dagen etter ignorerte han meg på skolen. Aner ikke hvorfor. Men han begynte hvertfall å gå på veninna mi da. Sa til og med han likte henne til henne. Jeg ble virkelig lei meg, fordi jeg trodde han mente det med meg. Men han gjorde det bare for følelsen tydeligvis.

Nå vet jeg at hun liker at han flørter med henne. Selv om hun sa hun syntes han var stygg.

Før var vi kjempemye med hverandre, og var bestevenner! Men nå driter hun i meg! 

Det får meg til å lure på om hun noengang tenker over det med faren min når hun behandler meg slikt. Det er jo ikke noen unnskyldnig, men det er ikke lett når jeg ikke vet hvem faren min er + at vennen mine behandler meg som dritt. Jeg føler at nesten ingen liker meg.  Jeg har til og med begynt og spise mindre, for å bli tynnere, slik jeg kan bli bedre likt.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg kan gjøre. Jeg har absoulutt INGEN å stole på, som jeg kan si ting til.

Jeg holder alt inni meg, og tørr ikke stole på noen av vennene mine, fordi jeg vet de kommer til å si det til hverandre. Det er slitsomt.. og jeg håper det bedrer seg etterhvert.

Skrevet av: Jente 13