ungdomsperioden

Har du en historie/novelle (hva som helst) som du vil dele med ungdommene som leser denne bloggen? Send inn det du har skrevet til unginnlegg@hotmail.no og kanskje du er en av de som får teksten publisert her på bloggen!

-Christine

''Jeg savner deg'', skrev jeg på det nye Word-dokumentet mitt på dataen min. Jeg skrev det til Magnus ,men han fikk og får aldri vite det. Det hele begynte med at vi begynte i samme klasse. Vi var vanlige venner, men så begynte vi å tilfeldigvis å prate på nettet. Jeg og Magnus brukte å sitte og chatte lange netter. Når vi satt på hver vår data ,var alt så greit. Men bare i starten? Vi begynte i starten av oktober. Så bygget vi opp forholdet vårt mer og mer. Jeg var usikker. Jeg mener, jeg var usikker på om Magnus egentlig ville være kjæreste med meg. For jeg vet jo at det er mye ''opp og nedturer'' i slike forhold. Det var som om han sugde til seg hele meg bare ved å si vakre og pene ord. Han fikk hjertet mitt og knuste det til slutt.

Den 14.desember fikk vi vårt første kyss. Det var utrolig, og det går ikke an å beskrive følelsen jeg fikk når det skjedde. Det var som om jeg svevde på rosa skyer ,og jeg ville ha han nære meg for alltid. Han fikk meg til å føle meg verdifull og spesiell. Som om jeg virkelig betydde alt for han. Det var en helt fantastisk følelse av kjærlighet. Ekte kjærlighet. Ikke sånn barneskolekjærlighet, men helt ekte kjærlighet. Jeg trodde det ville vare for evig. Jeg lærte mye av vårt forhold.

\\

Så en dag sa han at han elsket meg. Det var en god tanke å ha i hodet, men det er et veldig stort ord med mye mening og følelser. ''Elsker han meg virkelig?'', tenkte jeg. Jeg tenkte så det knaset i hodet mitt som når et knekkebrød blir knust i tusen knas. Men selvfølgelig ble jeg glad. Jeg skjønte først nå at det var han jeg ville ha! Det å bety så mye for noen er helt utrolig. Jeg ble fantastisk glad og smilte hele dagen lang. Jeg var forelsket. Det forsto jeg da. Men ville det noen gang bli noe ut av det? Jeg tok aldri sjansen. Det er noe jeg angrer på. Tenk å være så glad i noen også tør jeg ikke å ta sjansen!

Det ble mange opp og nedturer den perioden i livet mitt. Jeg kunne sitte og gråte i mange timer på grunn av en liten bagatell mellom meg og Magnus. Men det var mange dager der alt gikk helt supert! Min bestevennine, Maria har hatt en slik periode hun også. ''Alt gikk kjempebra i starten, men så ble alt ødelagt av en liten bagatell'', sier Maria når hun prater om hennes gamle forhold til en gutt.

\\

''Jeg elsker deg'' hviskret jeg i øret til Magnus da vi stod og klemte. Alt det jeg sa til Magnus var sant. Alt. Det var og forblir sant.
Jeg har til og med synget en sang til han. Jeg synger opera. Opera er en perfekt måte å få ut sinne og vise følelser på. Det er virkelig kraftige sanger. Jeg sang ''Lashia Chi`o Pianga'' til Magnus. Sangen handler om å lengte etter frihet og kjærlighet til en annen.

''Ville han noen gang forstå hvor mye han betydde for meg?'', tenkte jeg og gråt og hulket. Jeg sitter på rommet mitt og det er helt stille. Det eneste jeg hører er min egen gråt. Plutselig kommer mamma inn, og jeg hopper ut av senga og faller ned på gulvet. ''Går det bra med deg, kjære?'', spør mamma ømt. Hun ser at sminken min renner og tårene fosser ut. ''Jeg vil ikke leve mer, mamma. Jeg vil ikke leve mer!'', roper jeg og slår mamma hardt. Armene mine går fram og tilbake med kraftige slag. Mamma tar meg fort i armene og roer meg ned. ''Hva har skjedd?'', spør mamma som har tårer i øynene. ''Jeg vil ikke prate om det!'', sier jeg høyt og river meg løs fra mammas armer. Så hopper jeg i senga og trekker dyna mi langt oppover hodet. Jeg hulker og gråter, og jeg føler meg verdiløs! Som om jeg ikke burde ha blitt født . ''Det hadde vært lik så bra om jeg ikke ble født, for da hadde ikke mamma og pappa trengt å se meg slik'', tenker jeg mens tårene renner ned over mitt kalde kinn. ''JEG VIL DØ!'', hyler jeg.

 
\\

Neste morgen ligger jeg fortsatt i senga og er helt utslitt av all gråtinga og hylinga. Jeg ser på klokken: 12.57. Jeg skulle egentlig ha vært på skolen..
''Sigrid, hvor er du?'', sier mamma høyt. Jeg kjenner lukta av nystekte vafler. Lukta flyter inn i rommet. ''Sigrid?'', sier mamma. ''Ja, hva er det?'', spør jeg og hulker enda litt etter i går kveld. ''Jeg har vafler'', hviskrer mamma med fristestemmen sin. ''Jeg vil ikke ha'', sier jeg stille. ''Jeg vil ikke ha noe lenger! Absolutt ingenting!'' roper jeg. Jeg kjenner det svir i halsen etter jeg har ropt så mye. ''Kjære Sigrid, vi må prate om det i går'', sier mamma forsiktig. ''Jeg og pappa har pratet om hendelsen i går, og vi har bestemt at det er best du får prate ut om det som har skjedd med en som har erfaringer. Du har problemer med det psykiske, Sigrid'', sier mamma mens hun prøver å forklare på en god måte. ''Jeg vil ikke prate om det! Hva er vitsen i det? Jeg vil ikke prate om hvorfor ting er som de er og om hvorfor jeg føler som jeg føler det. Jeg føler ingenting lenger, og jeg lever ikke lenger!'', sier jeg kraftig. ''Vi vil bare hjelpe deg, Sigrid!''.

Mamma går ut og slenger døren skuffet igjen. Hun småløper ned trappa og til stuen. Der sitter Håkon. ''Jeg klarer ikke å få ut av henne hva som har skjedd. Jeg vil så gjerne gjerne hjelpe henne! Der går ikke, Håkon. Hun trenger virkelig hjelp'', sier Anne.

Jeg går ut av senga og puster dypt før jeg begynner å gå ned trappen. Jeg går forsiktig ned trappen og til stua. ''Var han verdt alle tårene og tankene?'', spør jeg meg selv, mens jeg går og forteller til mamma og pappa at jeg vil prøve å gå til en psykolog.

Jeg savner deg. Jeg trenger deg. Jeg elsker deg.

Tusen takk for de fine minnene! Du glemmes aldri.

- Skrevet av Maria