Sigrid har nå blitt funnet. Jeg håpet så inderlig at hun ble funnet i live, men det ble hun dessverre ikke. Hvil i fred, kjære deg. Jeg er utrolig trist, sinna og veldig lei meg akkurat nå. At noen mennesker kan gjøre slikt som det her, er helt grusomt. Drittmennesker altså.
- Christine
Det var en gang en tenåringsjente som opplevde å bli såret av sin store kjærlighet. Hun gikk inn i en svært dyster periode av livet sitt. I ett år murte hun seg inne og gråt sine sørgmodige tårer. Hverdagen var ikke positiv og jenta lurte på om hun noen gang kom til å smile igjen.
Dagene gikk i ett for den stakkarslige jenta. Hun sov og hun gråt... Hun sov... og hun... gråt. En dag ble jenta så lei at hun skrev en 'pakt' med seg selv. ''Innen ett år skal gutten jeg gråter over være glemt og jeg skal kunne smile som jeg aldri har gjort før'', lød avtalen.
Det var ikke lett for tenåringen. Etter som månedene gikk begynte hverdagen å bli bittelitt lysere. Hun begynte å glede seg over livet sitt igjen. Når jenta ser tilbake på den mest dystre perioden i livet sitt, kjenner hun en slags stolthet. Hun klarte å komme seg over det- til slutt. Selv om hver dag var en kamp, så klarte hun det. Den dag i dag har jenta blitt mye sterkere til sinns. Hva med fremtiden hennes? Jo, den ser mye lysere ut enn noen gang...
- Christine
Hei.. Jeg hadde tenkt til å svare på noen leserspørsmål og skrive noen innlegg til deg nå, men så leste jeg en kommentar som satt meg litt ut. En venninne til en som har sendt inn leserspørsmål til meg skrev en kommentar at hun jenta som sendte inn spørsmålet er død... Hun tok livet sitt. Hun ble bare 15 år. Jeg ga denne jenta et veldig langt svar, så det går litt inn på meg. Jeg håper du forstår at jeg er litt ukonsentrert til å blogge ordentlig i kveld. Jeg trenger litt tid til å samle meg igjen. Jeg håper inderlig hun har det mye bedre der hun er nå. Hvil i fred, kjære deg.
OPPDATERING: Jenta er ikke død like vel! Leserspørsmålet er ekte, men det er kommentaren som er fake. Jeg har selv snakket med hun virkelige jenta som sendte inn spørsmålet og hun har forklart meg hvordan det henger i hop. Det er helt sykt! Man burde egentlig vite at man ikke skal tulle med slike ting. Vertfall ikke på denne bloggen!
- Christine
For noen minutter siden fikk jeg denne kommentaren i dette innlegget:
Marie; du er en kjempe flink blogger! kunne virkelig ønske at du lå på topplisten,det fortjener du virkelig! har sett på de bildene du har lagt ut av deg selv,og du er jo kjempe pen!<3 du har hjulpet MANGE ungdomer med denne bloggen.! jeg lurte på mange ting og var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre også lese jeg litt her og fant ut av alt!<3 Utrloig bra! Er så glad for at jeg fant denne bloggen :) leser den hver dag. synes også at bloggen din er veldig ryddig og fin,med kjempe fin header og design :) du virker som en kjempe søt og snill jente :) STÅ PÅ CHRISTINE ! <3 Elsker bloggen din og håper du fortsetter en god stund videre!
Jeg har selv svart Marie i innlegget som jeg har linket til over. Jeg blir så utrolig glad og ikke minst målløs når jeg får slike kommentarer. Det betyr så mye for meg! Jeg vil gi Marie et mer ''personelig'' takk for den flotte kommentaren hun skrev til meg at jeg velger å gi henne et eget innlegg.
Dette vil jeg kalle et impulsinnlegg, men jeg liker å være litt spontan en gang i blant. Dere skal vite alle sammen at jeg setter pris på hver eneste rosende kommentar som jeg enten har fått her på bloggen eller på mail de siste månedene/ukene! Jeg har så lyst til å gi dere en bjørneklem alle sammen! <3 Jeg skulle så gjerne ha vist alle de nydelige kommentarene som jeg har fått, men akkurat nå så ble det Marie som fikk en liten oppmersomhet fra meg i dag.
Jeg setter stor pris på dere!
(Nå tror jeg det er en jente som blir glad :D)
-Christine
Tenk å være et barn på tre år som er med moren sin og fire andre søsken på et stort kjøpesenter. Moren er så opptatt med å finne nye sko til alle barna sine at det tar en liten stund før hun finner ut at den mellomste datteren på tre år er borte. Ingen vet hvor hun har blitt av. Det bryter ut i full panikk. Leteaksjoner blir satt i gang, men for ingen nytte. Det tok 12 år før familien fikk vite hva som skjedde med den lille jenta si... 12 år i smerte... og... sorg.
Den lille jenta på tre år har blitt en tenåring nå. Hun har en kjæreste og flotte venner. Hun bor i et stort hus og hun har klesskapet sitt fult av alle slags klær en jente kan ønske seg, og på toppen av det hele har hun verdens beste foreldre. Tror hun.
Hun kan ikke huske at hun ble kidnappet da hun var en liten pike, ikke før hun så bakpå en melkekartong i kantina på skolen over savnede barn. Da så hun det. Bilde av jenta på kartongen var henne! Hun kan ikke tro det... Det må være en feil. Men likevel så klarer hun ikke å legge det fra seg. Hun må finne ut om det virkelig er henne!
Tenåringsjenta fikk hjelp av kjæresten sin og sammen fant de ut at hun er den savnede jenta. Hun ringte det nummeret som sto på kartongen. De biologiske foreldrene kunne ikke tro at det var den lille jenta som ringte hjem etter 12 år. Det var så mye følelser og ikke minst tanker. De ville ha jenta si tilbake til familien og hun sa ja.
Den 14års gamle jenta flyttet fra alle sine venner og kjæresten sin. Man må ikke glemme ''foreldrene'' hennes som tok vare på henne i flere år. Hun klarte aldri å glemme vennene og familien i den andre delstaten. Hjemmelengselen var for stor. Hun prøvde å passe inn i sin biologiske familie med sine ekte søsken og foreldre. Hun måtte begynne på ny skole og skaffe seg nye venner. Alt var nytt. Hvordan familien oppførte seg. Hva de spiste til middag. Absolutt alt!
Hun lengtet hele tiden tilbake til sitt gamle liv. En dag rant begeret over for henne og hun orket ikke lenger å bo med sine biologiske foreldre. Selv om de er lagd av samme kjøtt og blod, var det akkurat som om det var å flytte inn i en ukjent og fremmed familie. Hun gjorde sitt beste og ble glad i sin virkelige familie, men hun hadde hele livet sitt i den andre delstaten og det nyttet ikke å prøve å erstatte det. Hun ville tilbake og det gjorde hun. For godt.
Det som egentlig skjedde:
Det var en ung kvinne i kanskje en alder av 20 år. Hun havnet i en ond sekt og hun var desperat. Ingen vet hvorfor hun tok en liten jente fra et kjøpesenter, dro hjem til hennes foreldre og sa til dem: ''Dette er min datter. Ta vare på henne''. Foreldrene til kvinnen trodde på datteren sin og valgte å tå vare på ''barnebarnet''. Foreldrene visste at de aldri kom til å få se datteren sin igjen, så de lærte opp det de trodde var barnebarnet dems til å kalle dem for mamma og pappa for å beskytte barnet mot å oppsøke ''moren'' siden hun var medlem av en ond sekt. De var redde for at hvis barnet oppsøkte ''moren'' så ville hun også bli et medlem av sekten. Derfor tok de det valget.
Så den lille jenta vokste opp som om ingenting hadde skjedd og hun husket ikke noe fra sitt tidligere liv.
Det er kanskje ikke noe rart i at hun dro tilbake til sin andre familie.
Innlegget er inspirert av en bok som heter ''Hva skjedde med Janie'' (Whatever happen to Janie) av Caroline B. Cooney.
-Christine
Hvis du hadde vært den tre år gamle jenta. Hva hadde du valgt? Tatt din biologiske familie eller valgt de foreldrene du trodde var dine ekte foreldre helt til du fant ut sannheten?
Grimstad: Dag tre
Hei, kjære!
Overskriften sier vel egentlig ganske mye om hva jeg har gjort i dag. De forferdelige hendelsene som skjedde i går, preger fortsatt en stor del av følelsene/hverdagen. Jeg har så å si bare sittet og sett på nyhetskanaler i hele dag for å få med meg siste nytt om de horrible hendelsene både i Oslo og på Utøya.
85 unge sjeler har gått bort (eller rettere sagt: blitt drept) i løpet av hendelsen på Utøya... Helt ubegripelig.
Resten av kvelden skal jeg vel fortsatt følge med på nyhetene. Hele Norge er i sorg.
-Christine
Har du fulgt med på nyhetene i hele dag?
God morgen, min kjære tenåring! Hvordan har du det? Jeg håper du har det bra! Det er flott å se at mange av dere fortsatt sender inn spørsmål etter at jeg avslørte hvem jeg er. Dette er den første gangen dere sender inn spørsmål til ''Christine'' og ikke ''Mathilda''. Men uansett, jeg er absolutt den samme, bare med et annet navn!
Ja, forresten; har mange av dere fått et slag i hodet eller noe sånt? I det siste har flere av dere overøst meg med utrolig, utrolig flotte, rosende tilbakemeldinger! Hva skjer? Jeg har fått tilsammen tre fanmail i løpet av denne uken. Herregud, jeg kan ikke tro det! Jeg, helt vanelige Christine, får oppleve dette. Det er som en drøm! Det er en drøm! Nei, nei, jeg klager ikke! Men jeg blir så rørt at jeg ofte må ty til tårene skjønner du. Hvis jeg fortsetter å få slike tilbakemeldinger som jeg har fått denne uka, er jeg redd for at det kommer til å bli oversvømmelse inne på rommet mitt! Hehe, neida! Uansett; Dere skal vite at jeg bryr meg om hver eneste av dere som har sendt inn leserspørsmål og leserhistorier. Jeg bryr meg faktisk om hver eneste ungdom som leser bloggen min! Åh, nei. Åh,nei. Nå har jeg begynt med klissklasset mitt igjen!
Seinere i dag blir det postet et innlegg som jeg tror mange av dere får nytte av: Overgangen fra ungdomskolen til videregåendeskole! Der står det litt om hvordan det er og så videre.
-Christine
Skrevet 8.7.2011 kl: 08:04
Det er så mye jeg ønsker svar på akkurat nå. En ting som gjør meg så frustrert er å ikke vite hvor lang tid det vil ta før jeg får det svaret jeg vil ha. Kanskje det tar en uke, en måned eller kanskje et år. Det vet jeg ikke. Ikke nå. Ikke ennå. Jeg bare håper jeg blir fornøyd en gang for alle. Virkelig.
Jeg kjenner en jente som lengter så sårt etter kjærlighet. Alt som spinner oppi hodet hennes er å få en kjæreste som kan ta vare på henne, elske henne med hele sitt hjerte og bare være der for henne. Hun lengter så mye. Det har hun gjort ganske lenge nå. Hvor lenge hun har gjort det, vil jeg ikke nevne, men en ting kan jeg si: lengselen gjør henne så gal at det nesten er like før hun løper ut i gaten som en villgris, finner den første og den beste gutten hun ser, for å så ta han med hjem og holde han innesperret på rommet sitt. Jeg vet det er en tanke som SKREMMER henne så mye at nakkehårene reiser seg på henne.
\\
'' Nå som jeg er singel, lengter jeg SÅ MYE etter å ha en kjæreste igjen. Men hva skjer når jeg endelig får en kjæreste som kanskje varer i en laaang periode. La oss si tre år bare for å få det mer konkretisert. Er det da jeg komer til å lengte tilbake til singellivet?''
\\
Der fikk du vite en av hennes innerste tanker. Jeg håper av hele mitt hjerte at en dag kommer alt til å ordne seg for jenta. Hvem jenta er, er og forblir en hemmelighet...
-Christine
Hva synes du om teksten? Har du noen gang lengtet etter å få en kjæreste, og når du endelig har fått det, så begynte du å lengte tilbake til singellivet?
Ingen kunne se det på han. Det var bare han som visste det, og legen selvfølgelig. Han hadde vist det i tre uker nå.
Mandag for tre uker siden hadde legen ringt og hun sa at de hastet med et møte. Han dro til legen med det samme. Legen hadde dårlig nytt. ''Jeg er veldig lei meg, men prøven du tok for en uke siden, er positiv. Du har fått diagnosen lungekreft'', sa hun. Han kjente hjertet begynte å hamre tungt i brystet og tankene gikk i spinn. ''Hva i all verden kommer familien min til å si? De kommer til å få et like stort sjokk som meg. Jeg har ikke tid til å være syk, ikke nå!'' Legen sa at han bare har noen få år igjen her på jorda. Hvis han er heldig så har han knapt fem år igjen av sin levetid.
Dagene gikk og han hadde ikke fortalt den triste nyheten til sin familie. Han kunne ikke. Ville ikke. Han var redd for å såre dem for mye. ''Jeg har mindre enn fem år igjen å leve. Det er altfor lite! Jeg får ikke se datteren min vokse opp, kona mi kommer til å oppdra hun helt alene og hun kommer til å bli fra seg av sorg!''. Familien merket at han ikke var helt seg selv. Han hadde vært veldig slapp den siste tida og han spiste ikke mye til middag. En dag spurte kona hva som var i vegen. Han sa alt sammen til sin kone denne gangen. Han ble først sur over at han ikke hadde fortalt det tidligere, men hun sa at hun kom til å hjelpe han videre i kampen mot kreften.
\\
-Mathilda
Hva synes du om den korte novella?
Nokon kastar blikk
til kvarandre
i matetimen
Hemmelege blikk
fulle av beskjedar
som ikkje
kan skrivast på lapper
// Rune Belsvik Sørdal/Traavik/Frislid: Vårboka, Aschehaug 1999
-Mathilda
Hva syntes du om diktet?
For noen dager siden fikk jeg en mail fra en jente som vil at jeg skal poste mailen hennes på bloggen fordi hun håper på at dere lesere kan gi henne noen gode råd.
Hei, Mathilda! Jeg har lyst til å dele et dilemma med deg og leserne dine. Siden du har en del ungdommer som leser bloggen din, så tenkte jeg kanskje at noen av dem har opplevd det samme som meg og kanskje kan bidra med noen tips eller råd.
Her er hendelsen:
For noen uker siden var jeg på en fest hos en venninne. Jeg har en kjæreste som jeg har vært med i over 1 år og vi stortrives sammen. På festen var det en gutt som jeg har sett og snakket med flere ganger som jeg synes er en kjekk fyr. Vi begge fikk i oss litt for mye drikke. Gutten som jeg synes er litt fin, har før sagt til meg at han ville kysse meg, men jeg har jo kjæreste og alt sammen. Og på den festen jeg var på for noen uker siden, kysset vi! Jeg husker ikke så mye av det siden jeg hadde fått en del alkohol i meg. Jeg var redd for at jeg kom til å få mer følelser for han etter at vi hadde kysset, men det fikk jeg ikke! Jeg er i et veldig solid forhold og jeg vil ikke ha noen andre enn kjæresten som jeg har nå. Jeg vet egentlig ikke hvorfor vi kysset, men det bare skjedde! Jeg har veldig blandede følelser rundt dette. Jeg har dårlig vanvittighet for at jeg kysset han gutten på festen siden jeg har kjæreste, men på den andre siden så er jeg veldig lettet for at det ikke var noen følelser rundt kysset!
For all del, jeg vil fortsatt være med den kjæresten jeg har nå. Jeg har ikke hatt noen ordentlige følelser for han gutten jeg kysset med på festen. Jeg vet at kjæresten min kommer til å bli veldig skuffa over meg hvis jeg forteller dette til han. Gutten jeg kysset med vil at jeg skal si det til kjæresten min, men jeg kan ikke gjøre det. Det kommer ikke til å gå bra.
Jeg ville bare lufte dette dilemmaet for dere. Det hadde vært fint hvis dere vil komme med noen råd for hva jeg kan gjøre. Jeg setter stor pris på det!
Hilsen en litt forvirra jente
Helt siden jeg så filmen Titanic, har jeg blitt helt oppslukt av hva som skjedde, hvorfor det skjedde og hvorfor det gikk som det gikk. Filmen Titanic har virkelig preget mitt liv. Jeg elsker filmer som er basert på virkelige hendelser, og Titanic traff meg midt i hjerterota. Eller skal jeg si at det var Leonardo DiCaprio aka Jack Dawson som gjorde det? Ja, jeg gjør det. Man kan godt si at jeg er en liten (Titanic)''freak''.
Fra spøk til revolver. I natt, rundt to tiden for 99 år siden, lå det mennesker i det iskalde vannet i Atlanterhavet og prøvde å kjempe for livet sitt. Jeg får veldig vondt inni meg og kan ikke en gang prøve å forestille meg hvordan det må ha vært for dem. Tenk på den frykten de måtte ha følt. Ubeskrivelig.
\\ Skal jeg begynne å grine, eller skal jeg begynne å grine?
Ja, jeg begynner å grine!
Det var 2200 mennesker ombord på Titanic, og kun 700 av dem overlevde. 1500 mistet livet på ''skipet som aldri kunne synke''. Fryktelig. En dag, så SKAL jeg dra til England og besøke et sted der dem har et ''Titanic museum?''. Jeg vet at de har et slikt fantastisk opplegg, men jeg husker ikke hvor det er i skrivende øyeblikk.
Mine tanker går til de som kjempet for livet i Nord-Atlanterhavet natt til 15 April 1912.
-Mathilda
Visste du at det er 99 år siden Titanic sank i dag?
Akkurat nå befinner du deg (eller nærmer deg) en av de kanskje vanskeligste periodene av livet - nemlig tenårene. De voksne sier ofte at tenåringsalderen kommer tidligere nå enn før, og du har kanskje hørt utrykket førpubertet? Vi pleier å kalle årene mellom ni og tolv førpubertet. Det betyr ikke at dere nå blir tenåringer når dere er ni, men derimot at mange (spesielt jenter) begynner å få samme humør og følelser som en typisk tenåring.
Typisk tenåringshumør - hva er det? Tja... jublende glad det ene øyeblikket, RASENDE det neste, etter på så trist, så trist.... Og deretter glad igjen. Kjenner du deg igjen?
\\
Det er forvirrende å være på vei inn i tenåringsalderen. Du føler deg voksen og selvstendig noen dager, mens du innimellom helst bare ønsker at noen skal pusle om deg slik som da du var liten. Du kan veksle mellom sinne, glede og tristhet tusen ganger hver dag. Iblant føler du deg bare sååå trist og er på gråten hele tiden, uten at du helt forstår hvorfor.
Mange opplever denne tiden som skremmende. Det kan føles som om et ukjent vesen har tatt kontroll over tanker og følelser, uten å be om lov. Ganske frekt, ikke sant? Og frustrerende for den som er ''angrepet''.
Likt for alle
Hvis vi skylde på noen (og det er alltid godt med en syndebukk), kan vi skylde på hormonene. Hormoner finnes i kroppen vår, og de påvirker kroppsfunksjonene. Hormonene forteller kroppen at den skal vokse, få mensen, kanskje få kviser og alt det andre som vi jenter må gå gjennom før vi til slutt blir voksne.
Det er godt å vite at nesten alle føler seg litt rare - både i kropp og sjel - i begynnelsen av tenåringsalderen. Dermed er du ikke alene. Neste gang livet føles vanskelig og grått, kan du trøste deg med at minst to av klassekameratene dine har det på samme måte. Snakk med hverandre, og støtt hverandre.
Hold deg fast og bli med på turen!
Du føler kanskje at det noen ganger hadde vært mye enklere hvis du hadde fått vært sju år hele tiden. Da kunne du fortjent å leke med Barbie og tegne prinsesser hele dagen. Men det går dessverre ikke. Du kan ikke si til hormonene at: ''Nei takk! Jeg har lyst til å bli værende i barndommen en stund til. Kan dere komme tilbake om noen år?''
Det er bare å holde seg fast og bli med på følelsenes berg-og-dal-bane-tur. En dag stopper karusellen. Du klatrer ut og oppdager at du ser litt annerledes ut. Og framfor alt innser du at du føler deg annerledes; ganske rolig og harmonisk, faktisk.
VIKTIG: Den teksten du nettopp har lest er IKKE skrevet av meg! Men jeg kunne ikke ha skrevet det noe bedre hvis jeg skulle ha skrevet en slik tekst selv. Her er KILDEN:Bok fra TL-klubben. Fra topp til tå. En ha-det-bra-bok for jenter. Side 6. Utgitt av TL-klubben 2006. Redigert av Jorunn Føreland og Else K. Jacobsen. Trykket i Danmark.
-Mathilda
Kjente du deg igjen?
Søsken kan være noe av det beste som finnes i verden, men samtidig kan de også være noe av de mest irriterende skapninger her på jord. Noen har storesøsken, andre har småsøsken og noen har begge deler. Jeg har kun småsøsken (3 stk), noe som betyr at jeg er den eldste. Det er fint, men samtidig litt skummelt å tenke på at jeg er en slags rollemodell for mine søsken. De ser opp til meg. De tar etter meg. Hermer etter meg. Jeg ser allerede på lillesøstra mi. Hun vil ha den samme hårsveisen som meg, samme klær, samme holdning. Alt. Det er fascinerende å tenke på at jeg har så stor innflytelse på mine søsken! Tenk, jeg har aldri hatt en storebror eller storesøster å se opp til. Jeg lurer på hvordan det egentlig hadde vært...
Selv om det er litt krangling en gang i blant mellom oss, så er jeg utrolig glad i dem! Jeg tror jeg hadde vært ganske ensom hvis jeg ikke hadde hatt noen søsken. Jeg merker det allerede nå. Denne helga er jeg ''alenebarn'' fordi søsknene mine overnatter hos folk. Jeg er helt alene i huset i denne skrivende stund. Jeg har ingen å ''plage''. Hvis alle dager hadde vært sånn som denne, så tror jeg hadde flydd i flint. Jeg trenger å ha mennesker rundt meg. Jeg kjenner at jeg smågleder meg litt til ''flokken'' min kommer hjem igjen...
-Mathilda
Har du søsken?
Len deg tilbake. Slapp av og senk skuldrene. Nå er det bare å lytte til melodien <3
-Mathilda
Noen som kjenner igjen melodien/sangen?
Katy Perry - Teenage dream
Min ''teenage dream'' er å få oppleve kjærligheten igjen + mye mer!
- Mathilda
Hva er din ''teenage dream''?
Akkurat i dette øyeblikk er det mye jeg savner. Tankene flyr tilbake. Tilbake til en tid da man ikke hadde noen bekymringer og alt ordnet seg bare hvis man fikk et kyss på panna fra mamma.
Jeg savner den tiden. Savner å være en liten jente i en stor verden.
Jeg savner det store huset vi bodde i. Det var en tid før mamma og pappa gikk fra hverandre. Skilte seg, ble separert, kall det hva dere vil. Ikke før nå i ettertid ser jeg hvor stort hus vi egentlig hadde, men som det kjente ordtaket sier: Man vet ikke hva man har før man har mistet det.
Jeg kunne ha skrevet ned enda flere ting som jeg savner, men da kommer jeg til å sitte her i minst hundre år.
Men uansett hvor mye jeg savner, er det EN ting jeg savner aller, aller, aller aller mest....
//wih
Å ha en kjæreste.
Jeg lengter etter den tryggheten. Å vite at det er noen som liker deg for den du er og ikke for noe annet. En du kan prate med uansett hva det gjelder. Betro alle dine hemmeligheter til. Følelsen at det kribler i magen bare man sier navnet til personen inni seg. Den følelsen, den følelsen kunne jeg ha gjort hva som helst for å få tilbake (nesten alt).
//kilde
- Ungdomsperioden
Er det noe dere savner akkurat nå?
Christine, 19år, Drammen
