Har du en historie som du vil dele med ungdommene som leser denne bloggen? Send inn historien til ungdomsperioden@hotmail.com og kanskje du er en av de som får historien publisert her på bloggen!
-Mathilda
Det er snart to år siden det startet. Det startet som en uskyldig flørt over nettby. Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at kommentaren "Kjekk :-) men feil fotballag!" kunne føre til så mye.
For som dere sikkert skjønner, utviklet dette seg. Vi snakket stadig mer og mer sammen, og sommeren 09, begynte ting for alvor å skje. Uskyldig flørting gikk over til søte ord, som igjen utviklet seg til mer. Vi ga hverandre msn adresser og også etter hvert mobilnummer. Og jeg kan enda kjenne kriblingen jeg følte, spenningen og sommerfuglene. Det var like gøy hver gang jeg så at jeg hadde fått et nytt brev, og når jeg så det var fra han, stoppet verden helt opp. Jeg svevde på en sky, og var så lykkelig.
Den sommeren fikk jeg også min første jobb. Jeg husker enda hvor spent jeg var, men likevel klarte jeg nesten å komme for sent, bare fordi jeg snakket med denne gutten. Og i løpet av de få timene jeg var der nede, klarte jeg ikke tenke på annet enn han. Tenk om jeg hadde fått et brev på nettby, eller tenk om han hadde kommentert et av bildene mine. Og med de tankene, fløy timene. Og da sjefen sa jeg kunne gå for dagen, løp jeg nærmest hjem, jeg var så spent. Og riktignok, hadde jeg fått et brev. Jeg ble så glad, og det føltes ut som at jeg lettet fra bakken.
I ukene etterpå, var jeg håpløs. Vi snakket sammen hele tiden, og var det ikke på nettby eller msn, så var det på meldinger. Jeg begynte for alvor å skjønne at dette var mer enn en uskyldig flørt, hvert fall fra min side.
For et sted, dypt inne i meg, begynte forbudte følelser å blomstre. Følelser du ikke skal ha for en du aldri har møtt eller snakket med, bortsett fra over nettet.
Men, lykken skulle ikke vare lenge. Samme sommer, bare noen uker etterpå, fikk jeg et brev på nettby. Den uken hadde han vært knapp med ord, og vi hadde ikke snakket så mye sammen. Og innerst inne visste jeg nok hva det var, men jeg nektet å innse det. Han var ikke sånn, og vi hadde det jo så fint. Trodde jeg. Helt til jeg en sen sommerkveld logget meg inn på nettby, og så at jeg hadde fått et nytt brev. Med hjertet i halsen åpnet jeg det, og fra jeg åpnet det til tårene kom, var det bare noen sekunder. Ordene som sto der.. jeg trodde ikke på de. Han skrev at han holdt på med en annen jente, men at han ikke ville miste meg, og at jeg fortsatt betydde mye for han. Den natten, gråt jeg i flere timer. Jeg klarte ikke skjønne at det ikke lenger var meg og han, og i stedet for å gå videre, prøve å glemme han, begynte jeg i stedet å lese gjennom alle samtalene vi hadde hatt, hvordan det hele hadde begynt. Jeg prøvde å se etter tegn, hva som helst, på hvorfor det hadde blitt som det hadde blitt.
Men, etter bare noen dager, fikk jeg et brev av han. Og jeg glemmer aldri ordene som sto der. Han spurte om jeg ikke kunne komme inn til han, sånn at vi kunne få snakket ut, finne ut av ting. Han skrev også at han var glad i meg, og at jeg aldri ville bli noen nummer to for han. Det føltes som om tusenvis av kniver stakk meg på en gang. Det gjorde så fryktelig vondt, men samtidig, så jeg et lite håp i det han skrev.
Jeg innbilte meg, dum som jeg var, at bare jeg fikk besøkt han, ville alt ordne seg og vi ville igjen holde på. Men jeg fikk aldri dratt til han, avstanden var for stor, og jeg hadde ikke penger. Jeg spurte flere ganger om han ikke kunne komme til meg, men det gikk ikke sa han. Han sa at byen var altfor liten, at det ikke gikk an å bli ordentlig kjent der, men at det gikk an der han bodde, og derfor var det best om jeg kom til han. Og jeg husker enda hvor sint og lei jeg til tider var. Vi kranglet masse, og diskuterte småting. Og en gang, diskuterte vi hele kvelden og natten. Vi stoppet først 5-6 tiden neste morgen.

Det ble en slags vane at han hadde andre jenter. Jeg var en slags "trøst" mellom hver gang han fikk kjæreste. For forholdene holdt aldri lenger enn et par uker, og han visste hvor han hadde meg, han visste hva jeg følte. Og jeg var dum nok til å tilgi gang på gang på gang. Jeg trodde på ordene hans, om at det var meg han ville ha, men at avstanden ødela. Han savnet og lengtet etter meg, og gledet seg til å møte meg.
Og jeg husker jeg hadde en liten scene inni hodet mitt, på hvordan første møtet vårt skulle være. Det skulle bli perfekt. Jeg skulle endelig få mitt første ordentlige kyss av gutten jeg virkelig likte.
Vi startet å snakke sammen i juni, og det var nå blitt oktober. Jeg hadde bursdag denne måneden, og i bursdagen min, fant noen av vennene mine ut at de ville tulle med han. Akkurat hva de sa husker jeg ikke, men jeg husker hvert fall at han ble sur, så jeg sa jeg skulle ringe han. Og jeg tror hjertet holdt på å hoppe ut, for så nervøs tror jeg aldri jeg har vært. Vi snakket ikke sammen så lenge, kanskje bare et par minutter. Men det var likevel godt å høre stemmen hans. Den var så god, så myk og varm.
I ukene etterpå, snakket vi sammen hver dag. Vi snakket lenge, gjerne en halvtime eller mer. Vi hadde ikke noe spesielt å snakke om egentlig, vi bare snakket. Jeg slappet av når jeg snakket med han, og følte meg verdsatt å satt pris på. Han sa ofte at han var glad for at han hadde meg, at jeg var hans. Han pleide også alltid å si "glad i deg" på telefon, og jeg smeltet totalt. Nå holdt vi "offisielt på", og det var også på denne tiden ting begynte å skje. Ikke mellom meg og han, vi kunne ikke få det bedre, men mellom vennene mine og meg. Mange trakk seg bort, andre ble sinte. Jeg hadde ikke bakkekontakt, og gikk også så langt at jeg skulket timer på skolen, bare for å kunne snakke med han i noen minutter. Han ble som dop. Jeg var avhengig. Hvis ikke vi snakket sammen på telefon, sendte vi meldinger. Og i ettertid har jeg fått forståelse for hvorfor noen av venninne mine reagerte som de gjorde. Jeg ble en helt annen, endret personlighet, og var en totalt idiot. Jeg begynte å avlyse avtaler med venner for å kunne snakke med han. Jeg fikk også skaffet meg p-piller, sånn at det var klart til vi skulle møtes. Og nå i ettertid, skammer jeg meg over at jeg så langt for en gutt. Men jeg var forelsket, og tenkte ikke klart. Jeg velger hvert fall å skylde på det.

Siden jeg nettopp hadde hatt bursdag, skulle jeg selvfølgelig også få bursdagsgaver. Og den beste gaven, fikk jeg av en i familien. Han spanderte mamma mia show på meg, siden jeg fylte 16 år. Og det beste med det hele, var at showet var i samme by som denne gutten bodde i. Endelig skulle vi treffes, etter alle disse månedene.
Den dagen reiste vi tidlig inn, farmor, farfar og meg. Det var en lørdag, nærmere bestemt 17. oktober. Solen skinte, og jeg hadde tusenvis av sommerfugler i magen. Ville det bli pinlig stillhet mellom oss, eller ville alt føles naturlig? Ville vi kysse, ville det skje noe mer..?
Men før jeg fikk møte han, skulle vi på lunch hos noen i familien. Mens vi spiste, klarte jeg såvidt si noe, alt jeg tenkte på var han.
Så, etter det som føltes som en evighet, skulle vi dra inn til byen. Og jeg var passe nervøs da de andre forlot meg utenfor Oslo plaza. Men, det var der vi avtalte å møtes. For å få tiden til å gå, ringte jeg bestevenninnen min. Og mens jeg snakket med henne, fikk jeg melding om å møte han på Oslo city, i stedet for plaza. Jeg fikk helt panikk, og måtte legge på med bestevenninne min. I stedet ringte jeg han, for å få han til å forklare meg veien. Og etter mye om og men, så jeg han. Han var enda kjekkere enn på bildene, og når jeg er nervøs, snakker jeg. Så jeg snakket og snakket, mens han var mer sjenert og stille.

Vi begynte å gå oppover Karl Johan, og havnet til slutt oppe ved slottet. Følelsene mellom oss vokste, men ingen av oss turte å ta intiativ. Og jeg angrer enda på at jeg ikke kysset han, da vi gikk gjennom slotts parken. Men jeg var for sjenert. I stedet snakket vi heller, og utrolig nok, gikk tiden. Jeg skulle på det showet som gikk på dagen, så det endte med at vi måtte løpe fra slottet og tilbake til plaza. Og når vi kom dit, sto hele familien der. Og "Lars" fikk treffe de. Hele veien bort til showet, gikk vi litt bak de andre. Visste så inderlig godt hva som ville skje, at vi snart måtte skilles.
Og riktignok, så kom vi til det stedet hvor showet skulle være, og mens de andre gikk inn, skulle vi si farvel. Det føltes ut som at hjerte skulle sprenge, det var så vondt. Jeg hadde det så fint, og svevde på min egen lille sky.
Den dagen fikk jeg mitt første ordentlige kyss. Og da leppene våre møttes, føltes det ut som at hele verden stoppet opp. Det var så godt, så mykt. Jeg ville bare stå der, med armene hans rundt meg i evig tid. Men dessverre innhentet den virkelige verden oss, og jeg måtte løpe inn, sånn at jeg ikke skulle komme for sent.
Like etterpå, sluttet vi all kontakt. Vi bare kranglet og kranglet, klarte ikke engang snakke sammen uten at vonde ord ble sagt. Jeg fikk ord som "hore" og "løs tøs" slengt i trynet, og til slutt gikk det ikke mer.
Jeg fikk tidenes kjærlighetssorg, og ingenting hjalp. jeg prøvde både sjokolade, is og gode venner. Eneste som kunne dempe smertene litt, var tårer. Jeg gråt og gråt til jeg ikke hadde flere tårer igjen, og enda kom det tårer. Jeg klarte ingenting, og gikk inn i et slags koma. Jeg var som en levende zombie på skolen. Sov ikke om nettene, og karakterene dalte nedover. Jeg hatet han for det han hadde gjort, måten alt hadde skjedd på. Likevel skrek hjertet mitt etter han og følelsene som jeg så inderlig prøvde å bli kvitt, bare vokste og vokste. Til slutt, brøt jeg sammen. Jeg orket ikke mer. Og sakte, men sikkert glemte jeg han. Vel, jeg innbilte meg hvert fall det. For ved å ikke snakke eller tenke på han, klarte jeg på en måte å glemme han. Det var ikke like vondt lenger, og jeg tillot meg å sørge. Jeg kikket gjennom gamle meldinger, samtaler og bilder.
Men, det var først noen måneder etterpå, jeg virkelig skulle få den store kjærlighetssorgen.

Det skjedde egentlig ganske tifeldig. Bestevenninnen min var i Oslo, med noe skolegreier. Og plutselig en kveld, fikk jeg melding av henne, hvor hun spurte hva nummeret til "Lars" var. Jeg begynte å lurte, sendte først melding å spurte hva hun skulle med det. I ettertid angrer jeg på at jeg ga henne nummeret, at jeg ikke sa nei. Men, etter mye frem og tilbake, sendte jeg nummeret hans til henne. Det er en av de største feilene jeg har gjort noen gang. Utover kvelden fikk jeg stadig flere meldinger av henne, og jeg fikk vite at han var på hotellrommet hennes. Jeg skjønte ingenting. Hun var den av venninnene mine som hadde hatt mest imot han, nærmest hatet han. Og plutselig var de på samme hotellrom i Oslo. Det ga virkelig ikke mening. Den kvelden lå jeg lenge å tenkte, fikk tusenvis av spørsmål. Men jeg gikk meg ikke til å sende melding til henne å spør. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje fordi jeg var redd for hva hun ville svare.
Neste dag kom bomben. De holdt på, og han hadde sove hos henne, inne på hotellrommet hennes den natten. Jeg var på skolen da hun sa det, og inni meg vokste et sinne så stort at jeg ikke visst hva jeg skulle gjøre. Til slutt eksploderte jeg. Jeg skjelte og lo om hverandre. Klarte ikke å tro at dette var sant. Min egen bestevenninne og gutten jeg likte? Det ga ikke mening overhodet. Når raserianfallet var under kontroll, kom sjokket og tårene. Jeg leste gjennom meldingene flere ganger, nektet å tro det. Men, det tok flere timer før hun innrømte at hun likte han. Og da raste verden min sammen. Den snille, gode jenta jeg hadde kjent siden 8. klasse. Alt føltes så fjernt, så langt vekk. Jeg så ikke klart, og bare gråt og gråt.

I dagene etterpå, var det grusomt å gå på skolen. Heldigvis var den såkalte bestevenninnen min fortsatt på seminar i Oslo, så hun slapp jeg å se. Og det gikk ikke lang tid før resten av klassen visste hva som var skjedd, og de nærmeste vennene mine vernet om meg. De passet på, trøstet og kom med gode ord. Sa at hun ikke fortjente meg når hun hadde hjerte til å gjøre noe sånt mot sin egen bestevenninne.
Samme helg som jeg hadde fått vite det, skulle jeg på hyttetur. "Bestevenninnen" min og de andre som hadde vært på seminar var kommet hjem igjen, og jeg gledet meg til å komme vekk. Jeg hadde jo helt glemt at "Thomas" også hadde vært på det seminaret i Oslo, og når han fortalte at han også hadde møtt "Lars" gikk det virkelig opp for meg at dette var sant. Det var ikke noe hun fant på, det hadde faktisk skjedd.
Og samme kveld, brøt jeg fullstendig sammen. Først sto jeg en evighet ute i gangen, ville ikke inn i stuen til de andre. Det var så vondt å høre de le, snakke om alt og ingenting. Jeg klarte det ikke, og gikk derfor ut. Dette var i mars/april, og på kvelden, så det var ganske kaldt. Heldigvis tok det ikke lang tid før min aller beste venninne kom ut. Hun skjønte straks at det var noe, når jeg snudde meg mot henne med tårer i øynene. Hun sa ingenting, bare holdt meg inntil seg, og lot meg gråte på skulderen hennes. Så sa hun at vi måtte gå inn igjen, hvis ikke kom vi til å fryse ihjel. Jeg hadde ikke lyst i det hele tatt, men hun fikk meg med inn. Og i stedet for å gå inn til de andre som satt i stuen, gikk vi opp på soverommet. Jeg gråt så skuldrene ristet, men det var så godt å få det ut. Hun sa ingenting, gjorde ingenting. Lot meg gråte.
Etter en stund begynte det å komme folk opp, og de fikk seg litt av et sjokk når de så at jeg satt der i sengen, og strigråt. Men i stedet for å spør hva som hadde skjedd, trøstet de meg. Og plutselig, så kom "Thomas" inn døren. Når han så meg, gikk han rett bort, ga meg en klem og begynte å stryke meg på kinnet. Sa at jeg fortjente så mye bedre enn de to. Og sakte, men sikkert, begynte jeg å tro på ordene. Det var de som hadde drite seg ut, ikke meg. Jeg var knust, men ville ikke la de vinne. Jeg bestemte meg for å gi faen i begge to. Eller hvert fall prøve. Og det var vondt. Vondere enn jeg hadde trodd. For jeg brydde meg om de, var jo så glad i de. Men likevel, jeg klarte ikke å glemme det de hadde gjort med meg. De hadde gitt meg dobbelt opp med kjærlighetssorg. Sorg over en gutt, og sorg over en bestevenninne.
Dette er snart 2 år siden, og enda er ting komplisert mellom meg og "bestevenninnen" min. Vi er venner, men det har krevd mange tårer, og hun vet ting aldri vil bli det samme lenger. Jeg kommer aldri til å stole ordentlig på henne igjen. Hun ødela alt som kalles "kjærlighet, trygghet og tillit" og hun ødela vennskapet vårt.
______________________________
skrevet av jente 17 år.
Har dere opplevd kjærlighetssorg?