Har du en historie/novelle (hva som helst) som du vil dele med ungdommene som leser denne bloggen? Send inn det du har skrevet til unginnlegg@hotmail.no og kanskje du er en av de som får teksten publisert her på bloggen!
-Christine
Hodet verker. Jeg må skrike. Jeg biter hardt i armen min. Jeg må være sterk. Ikke la dem vinne over meg. Jeg beit så hardt at jeg begynte å blø. Søren. I morgen kommer de til å spørre. Spørre om hvordan jeg fikk bitemerket. De kommer til å vinne. Jeg har tapt. Smerten stiger i meg, og jeg begynner å gråte igjen.
Jeg går nedover korridoren til klasserommet, og det stinker. Stanken fyller neseborene mine og jeg må spy. Har ikke vaskekjerringene vasket i dag? Korridoren er hvit. Når skolen ble bygd, så kunne arkitekturene ha valgt en annen farge enn akkurathvit. Fargen hvit minner meg om et sykehus. Jeg grøsser. Jeg hater sykehus. Noe annet det minner meg om, er også de lange korridorene, gangene eller venterommene hos psykologer, legen, spesialister. Jeg dør. Hvorfor tror de at fargen hvit er så fin? Nå ville de voksne ha sagt; ''Det er fordi fargen hvit er en rein farge, og hvis, for eksempel, en hvit vegg er møkkete, så vil vaskedamene se det.'' Feil. De som vasker på skolen her er tydeligvis blinde, for så mye møkk som er på veggene her, har jeg aldri sett før! Armen verker. Måtte jeg bite armen? Der kommer de. Jeg kaller de for Maobel. Navnet har ingen betydning, bortsett i fra at B-en står for Bitch. Jeg går inn døra til klasserommet, og lederen, Irene, dytter meg over ende og drar opp genserermet. ''Herregud a! Har dere sett at vår lille emo har bitemerke på armen'' roper hun det høyeste hun kan. ''Ho synes nok synd på seg sjøl, og vil ha litt oppmerksomhet! ''Jeg koker. Jeg reiser meg brått opp, og går mot plassen min og setter meg. ''Nå er det nok Irene! Nå går du og setter deg! Hvis dere finner fram Filosofibøkene deres, så skal Irene få starte og lese'', sa lærer Amundsen. ''I dag skal vi ha om: Hva er lykke''

\\
A4-arket ligger framfor meg. Det var dumt av Amundsen at hun ga oss lekser, nå som det snart er 1 måned til jul, og oppgaven skal leveres den siste uka også får vi karakter på oppgava den siste dagen før jul. Søren. Hva er lykke? Ja, kan noen svare meg på hva lykke er? Oppgaven går ut på at vi skal skrive hva lykke er, hvordan vi opplever lykke, skrive om en lykkelig person og hvorfor den personen er lykkelig. Æsj. Jeg la arket til siden, og skrudde opp musikk istedenfor. Jeg elsker Eminem, Simple Plan og Dope. Spesielt Die Motherfucker Die av Dope.
Etter en stund, ser jeg oppgaven. Den bare ligger der. Arket med oppgaven bare ligger der, som om ingenting i hele verden er urettferdig og stygg. Arket er pent. Det irriterer meg. Hvorfor er det pene arket hvit? Hvorfor kunne det ikke ha vært blått, rosa, lilla, gult eller bare rett og slett svart? Som sagt, så ligger det bare der som om hele verden er et fredfullt sted. Lykke. Jeg fikk lyst til å skrive litt. Jeg tok frem igjen oppgaven og begynte å skrive: Du ville at jeg skulle skrive om lykke, men for meg er lykke, ulykke. Jeg kan ikke beskrive, eller si hvordan lykke er, bare fordi jeg ikke har følt følelsen av lykke. Hvis det er en følelse, da. Du vil nok si at, jo, du vet hva lykke er. Du har følt den. Eller har jeg det? Jeg vet at jeg blir glad om noen gir meg noe, om jeg får en bra karakter eller om den jeg liker, ser på meg og smiler. Da er alt bra, og jeg er lykkelig. Tror du. Jeg tror at lykke ikke kommer av seg selv, men den kommer av at du gjør deg lykkelig. Men da er du falsk.

\\
Jeg blir avbrutt. Noen skriker. Er det meg? Jeg løper ned trappene og ser mamma ligge på gulvet. Jeg blir redd. Pappa er hjemme. Tårene presser på. Blodet strømmer ut av såret mamma har på hodet. ''Pell deg vekk ditt jævla idiotiske missfoster!'' Jeg skrek. Jeg dyttet. Jeg skubbet. ''Dra deg langt ut fra huset mitt, nå med en gang!'' Han dytta meg, slik at jeg fikk slått hodet i veggen. Det gjør vondt. Hjelp meg. Tårene presser på. Jeg må være sterk, for mammas skyld. ''Greit, drittonge, æ vil itj ha dæ uansætt! Min egen far. Han vil ikke ha meg. Smerten fyller kroppen min. jeg rister. Jeg må gråte. Han smeller igjen døra. Han går. Han drar vekk. Jeg blir glad, selv om jeg vet at han kommer tilbake. Er dette lykke? ''Mamma går det bra?'' Jeg fant et håndkle til mamma som hun kunne ha på såret, mens jeg rydda opp igjen etter krangelen. Jeg har det vondt.
Hodet verker. Jeg må gråte. Jeg vil ikke dette noe mer. Det samme skjedde i går også. Og dagen før der igjen. Hver dag, nesten. Ikke langt ifra. Hvorfor kan ikke jeg få hjelp? Jeg trenger hjelp. Hjelp meg. Det gjør vondt. Jeg vil dø, bort. Langt bort.

\\
Jeg skrur på dataen. Den er også hvit. Jeg åpner Google og skriver inn ''Psykologisk hjelp'' i søkefeltet. På nettsidene står det at alle har rett til hjelp, og at du kan bare si i fra om du trenger hjelp. Men det jeg ikke skjønner er at de ikke vet hvor vanskelig det er. Jeg fant fram et ark.. Jeg kunne jo skrive et brev. Det står jo ingenting om at jeg ikke kan det,
Dagen etter så ringte telefonen min og psykologen sa at jeg kunne komme innom en tur.
Oppgaven skal leveres i morgen, også får vi karakteren siste skoledag før jul. Den beste blir lest opp av timen. Jeg får skrive litt til.
Fredag. Siste time. Alle ler og smiler og er glade. Hva tenker de om meg? At jeg er sur og lei meg? Amundsen kommer inn døra. Hun er alvorlig. ''Jaaa, kjære elever. Dette er den siste timen før jul. Alle gleder vel seg til i morgen? Sove lenge og alt?'' Alle i klasserommet jubler. Alle, unntatt meg. ''Vi skal nå få høre den allerbeste teksten om hva er lykke. Denne teksten gjorde meg rørt. Så her er den:

\\
Du ville at jeg skulle skrive om lykke, men for meg er lykke, ulykke. Jeg kan ikke beskrive, eller si hvordan lykke er, bare fordi jeg ikke har følt følelsen av lykke. Hvis det er en følelse, da. Du vil nok si at, jo, du vet hva lykke er. Du har følt den. Eller har jeg det? Jeg vet at jeg blir glad om noen gir meg noe, om jeg får en bra karakter eller om den jeg liker, ser på meg og smiler. Da er alt bra, og jeg er lykkelig. Tror du. Jeg tror at lykke ikke kommer av seg selv, men den kommer av at du gjør deg lykkelig. Men da er du falsk.Det jeg mener med at du er falsk når du gjør deg lykkelig, er at du bare gjør deg lykkelig for å være det, når du ikke er det.
Faen hun leser opp min!
Jeg opplever lykke som ulykke. Alltid så er det noen som må ødelegge min lykke. Den lille lykken jeg har igjen, er veldig liten, og den er det noen som alltid må ødelegge. Det er sårende. For det er faktisk ikke mange som opplever lykke i livet, på grunn av enkelte personer eller hendelser som skjer daglig, eller som har skjedd. Disse opplevelsene ligger i deg. De er i deg dag og natt, hver dag, hver uke, hver måned og hvert eneste år. Til og med i jula.

\\
Jeg tror at lykke er når du respekterer deg selv, når du faktisk finner deg selv. Når du har funnet deg selv og er fornøyd med deg selv, kan du kalle deg lykkelig. Selv om penger er lykke, så er ikke bare det som er lykke. Det kan være alt fra en liten ting i livet ditt, til et kjempe stort minne i livet ditt. Alt handler om deg. Lykke er når du får noe, når du får til noe, når du kan noe, når du er glad, når du er lei deg, når du er sur. Lykke er når du lever. Og jeg lever. Lykke er når du har problemer, når du er syk, alvorlig syk, trenger hjelp, når du ikke greier noe. Lykke er å være menneskelig. Lykke er å være seg selv. Når du er det, kan du kalle deg lykkelig.
Du ville at jeg skulle skrive om en person som er lykkelig, og det er veldig lett for meg å si at en kjendis er lykkelig, bare fordi det ser slik ut. Jeg kan juge og si at mamma er lykkelig, eller du. Eller bestemor. Eller personen ved siden av meg. Den personen jeg kjenner best, er meg selv. Jeg kan si med en gang at jeg ikke er lykkelig. MEN som jeg skrev over, så skrev jeg hva jeg tror lykke er. Jeg kan innrømme at jeg lever, har problemer, er psykisk syk, jeg trenger hjelp, jeg får til noe, jeg er glad, sur, lei meg og irritert. Jeg har faktisk begynt å respektere meg selv og finne meg selv. Jeg er i en periode hvor dette faktisk skjer. Jeg har arr. På innsiden og utsiden, men må du dømme meg for det? I dag får jeg hjelpen jeg trenger, alt kommer til å bli bra igjen. Men den beste hjelpen jeg har fått, er fra deg og fargen hvit. Du er der, ser meg, du omgår med meg, du er best. Fargen hvit, er renslig, trøstende og fin. Om en flekk kommer på Hvit, kan du ta eller vaske den vekk, akkurat som livet. Du kan velge om flekken skal være der, eller ikke. Hvis ikke, vask den vekk.

\\
Jeg er en lykkelig person fordi jeg er menneskelig, og jeg tror at nøkkelen til lykke, er deg selv.
Kaisa
Stille. Helt stille. Sekunder blir til minutter. De ser på meg. Jeg får panikk, og skulle til å reise meg for å gå hjem, men jeg ble stoppa. Stoppa av all den applausen jeg fikk. Alle klappet, til og med Irene.
Skrevet av anonym