Har du en historie/novelle (hva som helst) som du vil dele med ungdommene som leser denne bloggen? Send inn det du har skrevet til unginnlegg@hotmail.no og kanskje du er en av de som får teksten publisert her på bloggen!
-Christine
Jeg og noen venner var på en lokal talentkonkurranse og ante fred og ingen fare, da det var et band som skilte seg ganske så mye ut i forskjell til de andre scene-innslagene. I dette bandet var det en deltaker som fikk litt oppmerksomhet da de fikk tekniske problemer, og fortalte en vits. Jeg tenkte at hun der virket interessant, men tenkte ikke så mye mere på det etter det. Før jeg fant henne på den daværende nettsiden som het Nettby. "Ida" var en veldig spesiell person som jeg ble mer og mer interessert i, jeg skjønte ikke helt i begynnelsen hva som skjedde. Før vi møttes for første gang.
Jeg kjente at jeg var helt utrolig nervøs, og det kriblet skikkelig i magen. Først sto vi bare sammen ei stund og pratet, før hun lovde meg at vi skulle treffes på et diskotek. Men der dukket hun aldri opp. Og mere snakket jeg ikke med henne igjen i løpet av den helga. Men da vi kom hjem, snakket jeg igjen med henne på Nettby. Der ble vi bedre og bedre kjent, og la hverandre til på både MSN og Skype. Flere ganger satt jeg å så på at Ida prøvde på noe helt forferdelig. Hun var syk. Psykisk syk. Hun prøvde å ta livet sitt.
Ei tid tok det, og vi møttes igjen. Jeg følte jeg fikk større og større ansvar for Ida. Hun hadde flere ganger betrodd seg til meg, for at jeg skulle synes synd i henne. Og det fikk hun fint til, jeg satt noen ganger til og med på skolen og gråt fordi jeg visste hva hun holdt på med. Flere ganger var hun også innlagt på psykisk sykehus. Men hun ble aldri bedre. Bare verre. Jeg hadde følelser for denne jenta, det var noe jeg var veldig sikker på. Og flere ganger sa hun at hun hadde følelser for meg også, men ikke ville si det til noen. Hun var flau over å ha følelser for ei jente. Og jeg skjønte det. I den tiden. Tiden gikk, og vi var hemmelig kjærester. Ingen visste om noe, bare jeg og henne selv. Til og med da satt hun på Skype og prøvde å ta livet sitt. Jeg gråt og gråt, og hadde et helt utrolig dårlig forhold til min mor og far ettersom hun fikk meg til å gråte så mye. Men jeg følte så syns i henne, at jeg ikke ville kutte kontakten. Men etter hvert ble hun mer sikker på seg selv, og kom ut av skapet.
Men en gang, ble jeg lurt. Trill rundt. Hun gjorde det slutt med meg. Jeg havnet på sykehus selv, pga utrolig sterke magesmerter. Det var mest sannsynlig på grunn av dette, for jeg visste hva som foregikk. Jeg var sykelig sjalu. Men det var ikke nok. Vi ble sammen igjen. Vi var sammen ei stund, hemmelig nå også. Men det som var verst, var at hun fikk meg til å stikke av hjemmefra for å besøke henne. Det var ca en time reising en vei, men ettersom jeg var DUM og ville besøke henne så dro jeg. Løy til foreldrene mine om at jeg var til ei venninne for å gjøre lekser.
Den gangen ble jeg avslørt. Men det satte ikke en stopper. Nå som vi var "offentlig", ville jeg være mye med henne. Hun hadde kjørt opp på lett motorsykkel, så hun kom tritt og ofte til hit jeg bor. En gang hun kom hit, var dagen før jeg begynte på skolen. Jeg hadde planer om å være hjemme ganske tidlig på kvelden. Men da oppholdt hun meg til klokka var omtrent 22.30. Da dro jeg hjem. Så måtte hun også snakke med meg mens jeg gikk hjem. Når jeg gikk, sa jeg at om det fortsatte som det gjorde, og om hun prøvde å ta livet sitt en gang til måtte vi kutte kontakten og gjøre det slutt. Da sa det KLIKK i hodet hennes, og hun ble gal.
Vi var 2 bilder som kjørte rundt og lette etter henne, hun sa til meg at hun skulle ta motorsykkelen og kjøre seg i hjel. Jeg var livredd, mamma var livredd og storesøsteren min med to venninner var redde. Vi leta i omtrent en time, før vi måtte ringe moren til Ida. Og så måtte vi gjemme oss, for å kunne lure henne frem. Hun kom til slutt frem, men det tok ei stund. Jeg fikk snakket med henne, og tok henne med hjem til moren hennes henta henne. Da ringte jeg igjen og sa at det var slutt. Jeg ville ikke ha mere kontakt.
Men igjen følte jeg skyld og tok opp kontakten. Vi ble igjen sammen, noe jeg angrer skikkelig på. Vi var aldri hjemme hos oss. Kun ute. Og hun fikk også etterhvert lappen til bil, noe som gjorde at hun kom veldig ofte. For ofte, rett og slett. Og uten forvarsel. Plutselig var Ida der, og ville være sammen med meg. Om jeg sa nei ble hun kjempesur, så jeg følte jeg måtte. Alt dette ble for mye for meg. Jeg fikk satt meg ned og snakket ut med noen venner. De sa at dette ikke var riktig. Og jeg funderte på i flere uker på hvordan jeg skulle gjøre det. Ida merket dette, og ble bekymret for forholdet. Hun kjøpte alt mulig til meg, for flere tusen kroner. Ei rettetang til to tusen kroner til jul, og en ballkjole til tre tusen kroner til valentin-gave. Dette var IKKE slik jeg ville ha det! Men det gikk ei stund før jeg innså det. Jeg var ikke lesbisk, som jeg hadde sagt. Jeg var ikke en gang bifil! Nå skjønte jeg hvorfor jeg hadde vært så jævlig sint når hun pressa meg til ting. Og da snakker vi om seriøse ting, om sex. Veldig utrivelig. Jeg bestemte meg på dagen, at slutt skulle det bli, og aldri mer kontakt. Det jeg alltid hadde trodd, i to år, var at jeg var lesbisk. Jeg var ikke det. Jeg var hetero. Jeg ville beskytte henne, det var alt.
Denne jenta var syk. I hodet. Hele 7 ganger sa hun at hun prøvde å ta livet sitt. SJU GANGER! PÅ WEBCAM. Jeg ble kjemperedd. Rett og slett livredd. Men nå er jeg glad jeg er bort fra det beistet, som var livredd for å miste meg. Jeg sperret mobilnummeret og alt fra mobilen min. Likevel fant hun på unnskyldninger for å prate med meg. Nå har Ida forandret seg noe helt grasalt. I mine øyne mere negativt, hun driter seg selv lodrett ut. Men ikke at jeg har tenkt å si noe, for jeg er ferdig med den jenta!
Dette er min historie. Ble veldig langt, men måtte bare få det ut. Jeg hadde en utrolig dårlig tid med familien, vi kranglet HVER eneste dag på grunn av denne jenta. Helt grusomt. Jeg trodde jeg hadde mista familien min når jeg innså det selv. Men det hadde jeg ikke.
Tusen takk for at jeg får denne sjangsen også, du driver en helt fantastisk blogg!!
-Anonym
