ungdomsperioden

Hei alle ungdommer! Som noen av dere vet, så heter jeg Marte og er så heldig å få lov til å skrive her på bloggen til Christine en gang av og til (dere finner tekster skrevet av meg i "Martes blogghjørne"-kategorien). I dag har jeg verken en spennende eller romantisk historie å komme med til dere, men heller en viktig oppfordring. Det har seg nemlig sånn at vi lever i en mediestyrt og mediefiksert verden. Det er alfa og omega i vårt samfunn å ha god kjennskap til media og hvordan de arbeider og fungerer. Derfor er det så utrolig viktig at det finnes linjer på videregående skoler som tilbyr en retning innen nettopp medier- og kommunikasjon. Jeg står selv på målstreken for fullført videregående ved denne linjen, men her i Buskerud så har Høyre, Krf og Frp vedtatt at alle medier- og kommunikasjonslinjer skal bli nedlagt, bortsett fra en i Gol. Dette er utrolig synd og veldig uforståelig! Argumentene partiene har for dette er at de vil ha flere "kloke hoder" inn på blant annet Helsefag. Som medie-elev selv, så ser jeg ikke helt logikken i det. Vi som går på media, går der fordi det er vårt interessefelt - vi ville jo aldri valgt helsefag om ikke medielinjene hadde eksistert uansett. Et annet argument som blir brukt er at det ikke er stort nok marked for elever med medie- og kommunikasjons kompetanse. Som jeg sa, vi lever i en mediestyrt verden - kompetansen vi får er nyttig i ALLE yrker! 
Mer om bakgrunnen og flere (syltynne) argumenter for nedleggelsen kan dere lese her, så jeg slipper å skrive side opp og side ned her på bloggen. 

 

Uansett, jeg og Christine vil bare oppfordre dere alle til å være med på å få politkerne til å endre mening. Det kan dere gjøre ved å underskrive med deres navn på denne underskriftskampanjen. Det hadde blitt satt kjempestor pris på! 
Dere kan også like Facebookpage'n her og for alle dere som bor i Drammen og omegn så kan dere støtte oss og delta på en demonstrasjon som skal være på Bragernes torg kl. 12, mandag 11. juni. Link til arrangementet finner dere her. 

 På forhånd, tusen, tusen takk! 

- Marte
 

Har du skrevet under? :)

Marte skrev dette til meg på face for ca. en uke siden:

Hei du! Kikka gjennom tekstene mine igjen og fant en novelle som jeg skreiv i første klasse. Den er på engelsk da, men fant ut at den passer ganske bra for ungdom. Den handler om en jente på 16 som blir gravid og hu er helt bestemt på å ta abort, men den dagen hu skal det så ombestemmer hu seg og blir skikkelig glad osv, men sååååå skjer det noe på slutten.  hihih.

Sikkert mange som synes det er dumt at den er engelsk og sånt, så du velger selv om du vil poste den, MEN å lese engelsk er veldig god trening da.

Ja, jeg har lagt merke til at dere er ikke så særlig glad i å lese verken nynorsk eller engelsk her på bloggen. Haha! Men det er ikke så farlig, dere har godt av litt engelsk en gang i blant også J Nyt teksten til Marte fordi hun er ikke bare god i norsk, men også engelsk denna 'berta' her! <3 

Please. I bit my lower lip. Please. I closed my eyes and prayed to God. Please! My fists were so tightly wrapped around each other that my knuckles were all white and I could hardly breathe as she entered the room. ''Everything looks just fine, Ms Taylor. Your blood samples came back just now and yes, you are pregnant.'' She closed her journal and looked at me with a half caring smile. Oh fuck!

\\

All right, so I was pregnant. That kind of sucked. I walked out of the doctor's office, just staring down at the ground while my feet moved quickly under me. I felt like a cold robot. I could not have a baby! Certainly not. I wrapped my jeans-jacket tighter around me and started to search around in my pocket for a cigarette. I fired up and inhaled. ?This baby has to go?, I said to myself. And just as I said that, I wanted to cry. The word ''baby'' would never sound the same again.

There was not much talking at the dinner table. It was usually like this, so I knew that my parents didn't suspect a thing. My mom sat at the end, looking just as stiffly as always. Her blonde hair was perfectly tied back in a tail, and her black turtleneck sweater and her black skirt were flawless. She was flawless all around, and she made us, her family, seem flawless as well. If she only knew?  ''Could you be so kind to pass me the carrots, sweetheart?'' My dad interrupted my thoughts and looked at me with a soft smile. He was the nicest person I knew, my dad. He was a humble Southern man from Texas, USA and he was the total opposite of my cold, British mom. I could never figure out what he saw in her, but then again my dad always saw the best in people. That was why I hated this baby thing so much. I had to let him down. I had to give up being his little girl and start to act like my mom. An abortion would after all be exactly what she would have done.

\\

Since there was not going to be a baby what so ever, there was no need to tell my parents. I could easily make an appointment by my self. But I really felt a need to get the secret of my chest, so by the end of the week I had decided to tell my best friend June. We had agreed to meet outside my house and then go for a walk. ''Hey hoe!'' June walked towards me with her arms open, ready to embrace me. Her curly hair was dancing all over her head and a pair of retro Ray Ban's covered her eyes. She wore a leather jacket and acid bleached jeans. Those were her favourite jeans and she wore them almost every single day. I told her about my situation right away and her reaction was almost as I imagined - just a little worse. She couldn?t figure out though, how I could be so calm in the middle of all this. I was calm, I really was, but I realized that I never had a total break down. Wasn't that normal when you found out you were pregnant at age sixteen?

I walked with June to her home a few hours later. I was going to meet Andrew, my boyfriend, outside the supermarket. He finished his shift there at seven pm, so I still had a few hours to kill. To entertain my self, I took a walk in the park. Not much of entertainment, but I felt like I could breathe and let my mind go along with the wind. This day was a beautiful day, it was the first sunny day in April actually, so many people were out enjoying the park. Among them were many moms. I felt my heart break a little every single time I saw a mom pick her newborn baby up from its carriage. It hit me that I had never really considered my options, but I had a plan figured out and I was going to stick with it. Still, the pictures of me with a stroller and baby-bag were not too far away.

\\

Andrew and I had been neighbours forever, we grew up together and we had always been close friends. Sometimes it actually felt more like we were just friends than lovers. ''I am pregnant.'' I said to him as soon as I saw him coming towards me. He just looked at me without making a single movement with his face. ''I know.'' I didn't ask. I had been avoiding him for the two last week, so it was no wonder that he had figured it out. ''I am taking it away''. His face was still frozen. ''I figured.'' He took my hand. ''Look, Amanda, we could...'' I gently coved his mouth with my hand. ''Don't. Please, don't say it. I know how you feel about this. Please, let's just be... quiet.'' He nodded. Andrew was the sweetest guy I knew, but I was not in love with him. He was my boyfriend, but that was all he was ever going to be. His brown eyes looked up at me. ''Fine, so see you tomorrow then'' He asked. ''Thursday. See you Thursday''.

\\

The next day I felt like a giant volcano. I had been in and out of the bathroom the entire night. I don't know if the cause was the so-called morning sickness or the fact that my doctor's appointment was this exact day. Either way I felt like crap and when I stopped in front of the mirror I realized that I also looked like that way. My face was swollen and pail, my hair was a mess and my eyes looked tired. I rejected the girl in the mirror and walked over to my window instead. This is going to be a nice day as well, I thought, even though there were some dark clouds far, far away. I closed the curtains and turned away, but just as I did that I felt a movement in my stomach. My baby! My mind started spinning and all my thoughts went blurry except from one: me in the park with my baby. Oh my God, it moved again! I placed both my hands on my stomach and I smiled. For the first time in my pregnancy, I smiled. ''I have to cancel the appointment''. I said and was surprised by my own words. But I knew I was right and I knew that being a mom for this baby was the right thing to do! I started laughing a little when I realized how quickly I changed my mind and how right it felt. ''Andrew! I have to call Andrew!'' I said out loud and immediately stopped laughing and started to search for my phone. ''Hello, Andrew speaking.'' I felt my heart jump of joy when I heard his voice. ''Hey, darling, it's me. I've got something to tell you.''  He didn't say a thing, but I knew he was anxious. ''I am keeping our baby!'' I shouted.  ''Oh hunny, that is the greatest news! You know, you got me fooled there for a second! But you are alright and I, I mean, God, I just love you so much and...'' His words faded to me. I felt a bit dizzy and I tried to say something to him, but the words wouldn't come out. A sharp pain hit me in the stomach and I dropped the phone out of my hands. I screamed as I fell down on the floor, feeling something drip from my panties. It was blood. The pain got worse and I cried and cried. Please! The pool of blood started to increase. Please! Then it all went black.

- Marte 

Hei dere!

Nå er det lenge siden jeg har postet en tekst her og egentlig har jeg ingen bedre unnskyldning enn at jeg er mamma. Baby tar tid, skole tar tid, alt tar tid. Så jeg tror vi egentlig kan si opp den avtalen vår som heter "marte-skal-skrive-en-tekst-en-gang-i-uka". Ikke at det egentlig kom som noen overraskelse. Så da tror jeg det er bedre at jeg skriver når det passer meg og gleder dere litt sånn av og til. Høres det helt forferdelig ut? Som en trøst (hvis noen av dere virkelig synes det er fælt) så kan jeg bare si at jeg jobber med TO tekster nå, så det blir snart noe julegodt på dere. Ellers så håper jeg dere koser dere med desemberstemning og ungdoms-blogg. Det er nemlig fantastisk!

\\

- Marte

Hei! Veit ikke om dere har lagt merke til det, men denne uka (rettelse: forrige) har det ikke kommet noen tekst fra meg. Det er fordi jeg har vært i Edinburgh. Jeg hadde det supert og henta masse inspirasjon, ettersom Edinburgh er kjent som en by full av forfattere. Veit dere for eksempel at det var på caféen The Elephant House at J.K. Rowling skrev store deler av Harry Potter? Og hey, der var jeg og sugde til meg så mye forfatterglede som mulig.

\\

\\

\\

Uansett, jeg er tom for gamle skoleoppgaver og jeg har ikke fått tenkt ut noe tema, så derfor skal dere få lov til å hjelpe meg! Jeg vil gjerne at dere sender inn sangtitler/link til sanger eller musikkvideo, så skal jeg skrive en tekst ut i fra sangen. Jeg kommer til å tolke det på min egen måte, slik jeg gjorde med "Everymorning" teksten, som er skrevet ut i fra Basshunter sin sang med samme navn.

Høres bra ut? Bare send inn forslag til Christine også velger hun ut en sang.

- Marte

''O jul med din glede, og barnlige lyst, vi ønsker deg alle velkommen'' Hun kunne ikke teksten, men det var en julesang i hvert fall. Det var bare julesanger som gikk på radioen nå. Riktignok var det lille julaften, så det var kanskje ikke annet å forvente.
Hun strøk på velour sofaen hun satt på, som en gang hadde vært rosa. Hun hadde aldri sett en slik sofa noe annet sted. Egentlig ødela den hele bildet på jul bare fordi det kræsjet med all den røde pynten. Bortsett fra det, var det koselig.

 
\\

Det var kun en gang i året hun kom hit. Stemningen kunne alltid beskrives med et enkelt ord: koselig. Pepperkakene stod alltid på bordet, ferdig pyntet med melisdress og nonstopp knapper, mens kromkakene alltid forble urørt. Juletreet var som regel høyt med kraftige, grønne utstikkere og lyset fra stuas kriker og kroker gjenspeilet seg i julekulene. Hun hadde begynt å legge merke til at ting var alltid det samme i julen. Hun forventet det nesten. Det var årets høydepunkt. Hun følte seg elsket. Hun følte seg fri.

 
\\

Knirk. Kremt. Skyggen som dukket opp foran henne rev henne ut av tankene. Mannen var høy og mørk, og i de grove arbeidshendene hold han en brun kasse. En tydelig mindre person kom så frem bak han og la armene om han. Det var Else. Mannen vekslet blikket mellom Else og henne selv. Han mumlet er par ord, før han satte esken ned under juletreet og begynte å stable noen vedkubber borte ved peisen. Else beholdt fokuset på henne. ''Kom med meg på kjøkkenet, jeg har nettopp laget gløgg.'' Hun reiste seg opp, fulgte Else inn på kjøkkenet og tok i mot den rykende varme koppen. ''Du liker den med nøttemix, ikke sant?'' Else så spørrende på henne med et lite smil. Else ville henne bare godt, det visste hun. Alt var bare så misforstått. Hun svarte ikke, men drakk opp. Else var fornøyd. Hun var fornøyd.

 
\\

Så satt de alle sammen samlet i stuen igjen. Hun hadde fått et ostesmørbrød, med masse ost på. Det var det hun pleide å spise på lille julaften. Hun likte å kalle det en utradisjonell tradisjon. De hadde slått av radioen, så musikken kom fra en julekonsert på tv'n nå. Hun likte det bedre. ''Dette er en komfortabel situasjon'' tenkte hun, ''jeg liker det sånn, det er livet mitt nå''. Mannen reiste seg plutselig opp og hentet esken han tideligere hadde plassert under treet som den eneste gaven. Han gav den til henne. ''God Jul''. Else rørte ved armen hennes. ''Og, og, vi beklager at'' Mannen hysjet strengt på henne. ''La hun åpne gaven sin, Else.'' Else satte seg tilbake, tydelig ukomfortabel. Hun ville si til Else at det var greit, hun var ikke sint, men hun fant ut at det var best å tie. Hun ville jo ikke ødelegge den gode stemningen. I stedet begynte hun å åpne esken. Hun smilte da hun fattet hva innholdet var. Kattungens nysgjerrige øyne kikket opp på henne da hun løftet den opp. ''Tusen takk!'' Utbrøt hun til de to personene som rundt henne og fulgte med. De så på hverandre, og et smil kom til syne på mannens ansikt. Den eneste gangen han smilte var da hun åpnet gaven sin. Slik var det hvert år. Hun strøk den gråhvite pelsdotten som lå på fanget hennes. Hun var lykkelig.

 
\\

Det begynte å bli seint, og stjernene utenfor vinduet var alt som lyste opp den mørke nattehimmelen. Hun stirret ut gjennom ruten med tomme øyne, og kunne ikke minnes at det pleide å være så få stjerner og at natten pleide å være så mørk. ''Umm, du'' Han dukket opp bak henne, og da hun snudde seg mot han så hun at han holdt den lille kattungen. ''Jeg tror kanskje det er leggetid nå,'' sa han og rakte kattungen mot henne. Hun tok i mot, klemte den inntil brystet og nikket stumt. Beina hennes gikk mot trappen og mens hun løftet føttene trinn for trinn, kom tankene tilbake til henne. Åtte år. Åtte ganger. På åtte år hadde hun kun vært i stuen der nede åtte ganger. Men så var hun jo heldig på en måte. Det var slettes ikke alle barn som var blitt kidnappet som fikk feire jul. Hun kunne fortsatt huske avisene fra den gangen som hadde overskiftene ''Foreldrene ønsker Andrea hjem til jul'' og ''Lille Andrea forsvant i julekaos på kjøpesenter''. Trist å tenke på var det, men det var jul og da hadde hun det fint. Andrea, kidnappings offeret, hadde det fint. 

- Marte

Hun var så fredfull. Like fredfull som et sovende barn, like yndig og skjør som et sovende barn. Han elsket henne over alt på denne jord. Det gjorde han virkelig. Han strøk det lange, blonde håret hennes og smilte for seg selv. ''For evig og alltid,'' hvisket han så stille som mulig, mens nesen hans så vidt rørte ved halsen hennes. Han måtte for Guds skyld ikke vekke henne. Da ville hun bli småirritert og mumle en liten tale om at det var høyst unødvendig å vekke henne så tidlig. Trolig ville hun også slenge ut at han var en jævla pusegutt. Åh, hvor søt hun er når hun er irritert! Han smilte til henne en siste gang før han vrengte dynen til side og stod opp av senga. Han gikk bort til skapet og begynte og rote i sokkeskuffen. Jo da, den var der ennå. Det er vel ikke akkurat en ukjent klisjé at gutter gjemmer gifteringen de snart skal fri med i sokkeskuffen sin. Men det er nettopp det som var poenget. Ingen gifteklar og verpesjuk kjæreste ville noen gang finne på å lete der, det er jo for opplagt. Vel? Han åpnet den svarte fløyelsesken og kikket på herligheten av en giftering som skinte mot han. Den var nesten like vakker som henne. Han ofret en kort og litt sår tanke til den skrapa bankkontoen, men det var verdt det. Så verdt det! Han lukket esken og rullet en grå sokk rundt den. ''Snart, jenta mi, snart.''

\\

Da han kom ut av badet etter å ha tatt en kjapp dusj, hørte han at hun romsterte ute på kjøkkenet. Han fulgte lyden og så sin kjære stå der med et knekkebrød mellom tennene. Hun hadde kun den lyseblå skjorten hans på seg og håret, som var rufsete og uvasket, danset seg nedover ryggen hennes. ''Hei baby!'' hun tok knekkebrødet ut av munnen og rakte han en kopp med påskriften Verdens Beste Kjæreste. Han smilte og tok en slurk. ''Det er du som burde ha denne koppen, bamsemums!'' han la armen rundt livet hennes, trakk henne inntil seg og kysset henne. ''Bamsemums?!'' hun hevet det ene øynebrynet og lo. ''Du er så pusegutt ass!'' hun kysset han på nesen og trakk seg unna han. Så bablet hun i vei om det ene og det andre, mens hun hentet diverse kjøkkenartikler og matvarer fra hyller og skap. Han hørte egentlig ikke etter hva hun sa, han bare fulgte henne med et kjærlig blikk. Hennes slanke, solbrune kropp var en usedvanlig vakker kontrast til det lyse håret og de blå øynene. Hun så nydelig ut! Måten hun beveget seg på, strakk seg på tå når hun ikke nådde opp til de øverste hyllene, måten hun snakket på, bevegelsene hun gjorde med armene når hun pratet lidenskapelig om noe hun engasjerte seg for, de ørsmå smilehullene hennes - alt var så vakkert! ''Nei, faen heller'', tenkte han ''det er nå eller aldri!'' Han reiste seg bestemt, gikk inn på soverommet og fant det han skulle i sokkeskuffen. ''Anja?'' han hørte straks at hun kom mot soverommet da han ropte. ''Ja?'' hun stoppet i døråpningen og lente seg mot dørkarmen. Han gned seg nervøs i pannen og svelget litt for høylytt. ''Anja?'' han gikk mot henne og tok hånden hennes. ''Herregud, Mikael, er du dårlig eller?'' hun hadde ennå ikke sett den lille esken han hold i den andre hånden. Han svarte ikke. Han bare kikket på henne og hennes frustrerte uttrykk. Så knelte han. ''I mange måneder har jeg prøvd å planlegge hva jeg skal si, jeg har googla, jeg har endevendt ordbøker og jeg har lest en hel hau med kjærlighetsdikt. Jeg har prøvd å planlegge det perfektet øyeblikket, de perfekte omgivelsene og den perfekte atmosfæren.  Men vet du? Jeg fant ut at alt som betyr noe er at jeg elsker deg av hele mitt hjerte! Så hvis du kanskje kunne tenke deg å gifte deg med meg så hadde jeg blitt veldig, veldig glad!'' han pustet ut og ventet på hennes reaksjon. Hun kikket på ringen med den ovale diamanten og deretter smilte hun. ''Din tullete, pusete, bamsemums-gutt! Selvfølgelig vil jeg gifte meg med deg!'' hun strålte av lykkerus. ''Jeg elsker deg jo!''

 
\\

Etter at frieri-rusen hadde dabbet av, telefonregningen hadde steget med tre-firehundre kroner og smilerynkene hadde blitt forskjøvet med en tiårs tid, kunne han endelig slappe av. Han hadde planer om å skulke jobben, men han fant ut at det var like greit å gå. De trengte jo penger i kassa nå som de skulle betale for et bryllup. Etter hvert kom det kanskje også barn, større bil, nytt hus og kanskje en hund? Dessuten hadde han alltid drømt om å ha et basseng i hagen. De skulle jo være en aktiv familie også, Anja var jo så og si allergisk mot å sitte stille. Så burde de virkelig ha en hytte ved sjøen. Nei, på fjellet. Fjellet var definitivt bedre, ja. Tankene fløy av sted og plutselig oppfattet han at han stod parkert ved det velkjente og nokså triste advokatbygget. Det hadde vært en fantastisk morning, så den energien var han bestemt på å ta med seg på jobb. Han spankulerte ut av bilen, mens tankene fløy av sted igjen. I kveld skulle hans vakre forlovede vartes opp som aldri før!

 
\\

Da han og Anja hadde møttes hadde hun vært en real guttejente. Hun var tøff, frekk, rå og brutal. Men utseendemessig hadde hun alltid vært sukkersøt og yndig. Hun hadde ikke vært lett å få på kroken, hun skulle nemlig ikke ha noen drømmeprins, rosa skyer, hjerter og annet fjas. Men han fikk henne, han hadde hatt henne i tre år og nå skulle de gifte seg. De lå i sengen igjen nå. Hun sov like fredfullt og yndig som hun hadde gjort tidligere på dagen. Det hadde vært en fantastisk dag. Han hadde overrasket henne med middag, dessert, romantisk musikk og et par lekre sko fra en eller annen dyr designer han ikke husket navnet på. Kvelden hadde blitt like perfekt som morgenen. Hver dag med Anja skulle bli som dette, det var han fast bestemt på. Han snudde seg mot sin forlovede, som var dypt inni drømmeland, og la armene rundt henne. ''God natt, min skatt,'' hvisket han.

 
\\

Neste morgenen våknet han smilende og lykkelig. Anja lå ikke ved siden av han, men han kunne kjenne lukten av nytraktet kaffe hele veien fra kjøkkenet og inn til soverommet. Han gjespet og slang morgenkåpen rundt seg. ''Du er for snill med meg du, forloveden min,'' sa han høylytt, mens han gikk mot kjøkkenet. ''Du skjemmer meg bort!''  Han gledet seg til å se henne stå der og smile mot han, men da han kom til kjøkkenet var hun ikke der. Han tenkte ikke noe særlig over det, hun hadde sikkert dratt på bakeren for å kjøpe ferske rundstykker. Hun pleide å gjøre det av og til. Han smilte ved tanken. ''Jeg må være verdens heldigste mann,'' tenkte han mens han grep etter koppen som stod på benken. Han hadde ventet at den var fylt opp med kaffe, men i stedet hørte han bare en klirrende lyd. Han kikket forsiktig oppi koppen og synet som møtte han gjorde han totalt lamslått. Gåsehuden spredte seg og tårene kjempet umiddelbart på. Han visste nemlig med en gang hva som var tilfelle.  Han ville ikke tenkte det, han ville ikke se det, men det var ikke til å unngå - ringen lå der og skinte mot han som aldri før og hun, hun var borte. Alt som var igjen var en ring som aldri mer skulle sees på som vakker. Den kunne aldri bli det den en gang var. Den kunne aldri bli henne...

- Marte 

For at det ikke skal bli noen misforståelser her så skriver jeg dette nå: En gang i uka kommer en venninne av meg som heter Marte til å poste ett innlegg. Så hver gang du ser ett innlegg er postet i ''Martes blogghjørne'' betyr det at innlegget du leser er skrevet av Marte, ikke meg!

Håper du ser fram til å få mange gode innlegg fra henne! :)

Klem, Christine

 Hei!

Først og fremst må jeg bare skryte litt av min gode venninne. Har hun ikke utviklet en helt fantastisk og nyttig blogg, kanskje? Ungdomsperioden har i alle fall blitt en av mine favoritter og nå skal jeg få være så heldig å få lov å skrive her.

Mitt navn er Marte, jeg er atten år og bor i Drammen, ikke langt fra Ungdomsperiodens ''mothership''. Som dere vet så er jeg veldig glad i å skrive og drømmen min er å bli forfatter og/eller journalist. Jeg har publisert to tekster på denne bloggen før og jeg må bare si tusen takk! Dere er så flinke og snille med tilbakemeldinger - jeg blir ofte rørt!

\\

Kort om meg selv så er jeg som alle andre - jeg farger håret, er misfornøyd med kroppen min og føler meg kul når jeg går rundt med take away kaffe. Som alle andre så er mote og shopping også godt for sjela mi. Ellers så er jeg en såkalt tenåringsmor, et ord som jeg misliker sterkt forresten, og trives veldig godt med det! Men jeg kan være både skarp med tunge og penn når folk uttaler seg om ting de ikke vet angående nettopp det.

Jeg kan vel egentlig advare dere allerede nå - jeg er stor fan av ironi og sarkasme, og jeg har sterke meninger som jeg vet å uttrykke. Så blir jeg ofte veldig ivrig når jeg skriver, noe som ender med at jeg skriver langt. Skal jobbe med det, pepz.

\\

Her på bloggen vil jeg forhåpentligvis komme med en novelle/historie/fortelling, sakprosa tekst eller rett og slett bare en kort tekst om noe jeg mener eller vil fortelle, en gang i uka. Vi får se hvordan det går med akkurat det, jeg går jo nemlig på skole og er mamma på heltid, så jeg har ikke alltid verdens beste tid og konsentrasjon. Men vi prøver! Noen ganger kommer Christine eller jeg til å spørre hva dere vil at skal være tema og sjanger, andre ganger bare skriver jeg noe eller publiserer gamle/nye skoleoppgaver.

Høres det greit ut? De to første tekstene som kommer nå er gamle skoleoppgaver, to noveller fra 2009 og 2010, som allerede er sendt til Christine. Skrivemåten min har kanskje endret seg litt siden den gang, men håper dere liker de selv om. 

Ungdomsperioden forever,
Marte