Leserspørsmål:
Hej ! Elsker deg
Jeg har en bestevenninne, og vi var sammen opp til 6 ganger i uka før.. ofte hver dag.
Hun har hatt mange kjærester, flere enn vanlige 99ere. Men siden vi bor på en øy, så har alle de vært fra andre plasser. Så hun har ikke møtt dem så ofte. Men nå har hun fått en ny kjæreste. Og han bor her, på denne øya.
Og helt siden de ble sammen, har ikke vi vært sammen en gang. Og hvis hun noen noen ganger snakker med meg, er det som oftests om noe han har sagt elns. Og på skolen, er hun sammen med han heeele tiden. Jeg blir så lei meg, og deprimert, og savner bestevenninnen min.
Jeg har en guttebestevenn. Eller jeg ser på han som en bestevenn, for jeg vet kan snakke med han om alt. Men det er da bestevenninna min sin eks. Han hun var sammen med, før hun ble sammen med han herfra.
Og de snakker ikke sammen lengre, men jeg snakker med han hver dag.
Jeg har drivd på med en fra samme plass som han , i noen måneder nå. Men bestevenninna mi liker ikke han. Og hun sa til meg at jeg burde tenke på at hun ikke liker han, og at det ikke bare handler om meg.
Men nå , når hun har fått kjæreste herifra ( som jeg hater, for han er frekk, og sur hele tiden), så sa hun slik " det eneste som teller for meg, er at jeg liker han,og jeg bryr meg ikke om hva du mener om dette"... Og når jeg sa det til guttebestevennen min, så ble han sur nesten. For han syns ikke at en hun skal behandle meg som dritt. Og jeg føler jeg blir så lei meg, for her ute bor det så lite folk. Og jeg har aldri hvert en sosial person,og hun var den eneste jeg var sammen med om dagene. Men nå føler jeg at hun forlater meg, og erstatter meg.
Idag, nå netopp faktisk.. Sto jeg med en kniv over håndleddet. Jeg føler at alt er feil akkurat nå.
Et av mine største problemer er da selvtilliten min. Den eksiterer ikke. Det er også grunnen til at jeg ikke er sosial. Jeg tør ikke engang å spørre folk, om de vil finne på noe. For jeg er redd.. Jeg ser aldri folk i øynene, jeg går ikke i de klærne jeg vil, jeg har ikke brukt en bikini, på 4 år. Og jeg er 13, så det sier vel litt. Jeg blir så irritert når jeg ser at andre sier de har så dårlig selvtilliit, men de går fremdeles i pene klær som viser rumpa osv.. stramme topper osv..
De kan fremdeles gå offentlig i bikini.. Ikke en gang shorts går jeg i offentlig..
Jeg er 1.69 høy, og veier 60 kilo.
Den dagen helsesøstra var på skolen vår, og skulle veie/måle alle 8.klassingene, latet jeg som jeg var syk. Jeg fikk meg selv til og spy, på skoletoalettet, også dro jeg hjem.
Jeg taklet ikke engang tanken på at folk skulle begynne og spørre om hva jeg veide.
Jeg er så lei.. lei av alt.. lei av meg selv.. jeg føler ikke at jeg kommer noen vei. Jeg har søkt opp, hvordan få bedre selvtillit.. jeg har prøvd og si til meg selv at jeg er bra som jeg er.. men jeg klarer bare ikke.
I tillegg har jeg et dårlig forhold til både moren og faren min. Det er også på grunn av selvtilliten min tror jeg. Jeg har ALDRI i mitt liv, sagt til noen, hva jeg føler om meg selv. og om alt egentlig.
Jeg snakker aldri med moren min om ting.. ting om meg, og om hvordan jeg har det. aldri.
Jeg tør ikke.. Jeg er flau..
Hvis jeg og vennene mine møter nye folk, så er jeg alltid den sjenerte, som ikke tør og bli kjent med noen..
Jeg vil virkelig ikke ha det slik. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre.
Jeg ber deg, hjelp meg..
Jeg vet at dette høres helt teit ut. Men jeg føler virkelig at jeg ikke hører til her. Jeg føler at alle andre er plassert i kategorier, også er det meg. Ved siden av alle.
Alene.. Jeg vil prate med noen. Jeg vil si til noen akkurat hva jeg mener, uten og være redd for at de skal dømme meg.
Men jeg klarer ikke, jeg tør ikke.. jeg vet ikke ..
\\
Svar: Hei, kjære deg! Tusen takk! Dette var virkelig trist å lese, men jeg håper i alle fall etter at du har lest svaret mitt så vil du føle deg litt bedre. Det første jeg kommer til å svare deg på er det du skriver om venninnen din. Det mange gjør feil når man er nyforelsket er at man er så utrolig mye mer med kjæresten sin enn det man er med venner. Det er så fort gjort å glemme å tilbringe tid med sine venner fordi man vil jo helst være med kjæresten sin hele tiden. Det som fort kan skje da, er at de vennene man har trekker seg unna og hvis det en dag f.eks blir slutt så har man nesten ingen venner igjen nettopp fordi man hele tiden valgte kjæresten sin framover vennene sine. Noen ganger må man lære på den harde måten, men jeg synes at du burde ta en ordentlig prat med henne og fortell henne det du føler. Du skal ikke akkurat nekte henne å være med kjæresten sin, men det går an å foreslå at hun kan i hvert fall sette av en eller to dager i uka til å være med venner. Sånn langsiktig er det for hennes eget beste. Jeg synes det er litt teit at hun stiller krav til deg som du må opprettholde, men når det gjelder henne så kan hun gjøre hva som helst. Likt skal være likt. Når hun sier at hun kommer til å være sammen med kjæresten sin uavhengig hva folk mener, så synes jeg for all del du kan gjøre det samme. Hvis ikke hun tar hensyn til deg, så trenger ikke du å ta hensyn til henne. Uansett til syvende og sist er det du som er sammen med gutten, ikke henne. Selvfølgelig kan hun mene det hun vil, men hun kan ikke bestemme hvem du skal være sammen med og ikke. Det er ditt liv, ikke hennes. Jeg synes i alle fall at det er flott at du har han guttebestevennen din som du kan prate med! Hvordan dette kommer til å gå, vet jeg dessverre ikke, men jeg håper i alle fall det ordner seg og at hun forstår at det er lurt å prioritere litt annerledes for deres eget beste.
Jeg fikk virkelig en klump i magen da jeg leste at du hadde en kniv over håndleddet ditt. Det er et tydelig tegn på at trenger hjelp! Hvis du ikke får orden på dette er jeg styggelig redd for at dette kan utvikle seg til det verre. Du har det tøft. Det er det ingen tvil om. Det er fint at du har selv prøvd å få en bedre selvtillit, men det er en utrolig krevende jobb og det er ikke noe man kan få gjort over natta. Det kan ta flere uker, måneder eller til og med år! Du er 13 år og du har så utrolig mye foran deg! Selv om du har det vondt nå, så betyr det ikke at resten av livet ditt kommer til å være slik som dette! Jeg tenker at hvis du får pratet med noen du stoler på, får en oppfølgning og får et bedre forhold til foreldrene dine så tror jeg det kommer til å ordne seg! Jeg har troen på deg! Foreldrene dine er nok utrolig glad i deg og de vil nok gjøre alt for at du skal føle deg bedre. Det er synd at du ikke klarer å fortelle moren din hvordan du har det, men hvis du synes det er vanskelig å fortelle det muntlig, synes jeg du burde vise hun det du har skrevet til meg. Da får hun fort oversikt over hva som plager jenta si. Jeg aner ikke hvordan forhold du har til foreldrene dine sånn ellers, men jeg synes du burde gi dem et forsøk på å fortelle de hvordan du virkelig har det. Om du snakker med foreldrene dine eller ikke, så må du nok ha oppfølging av fagpersoner i noen uker/måneder/år. De er her for å hjelpe deg! Hvis jeg hadde kjent deg så hadde jeg gledelig vært med deg på samtaler med helsesøster eller hvem du hadde valgt å snakke med. Men uansett, for ditt eget beste så må du velge å betro deg til noen. Du har i alle fall begynt allerede for du har jo skrevet hva du føler til meg! Selvfølgelig er det veldig annerledes å skrive til en person man aldri har møtt eller kjenner, men likevel så er det et tegn på at du er sterk nok til å snakke med noen andre om dette i virkeligheten! Hvis du fremdeles synes det er litt vanskelig å prate med noen ansikt til ansikt ennå, så kan du godt ringe inn til noen av hjelpetelefonene som jeg har lagt ut på bloggen tidligere. Trykk her. Jeg håper virkelig du tar kontakt med noen og du skal vite at jeg heier på deg!
Masse, masse lykke til!
Klem, Christine
Christine, 19år, Drammen
